En eksplosjon av en bok. Den treffer deg som en knyttneve, du kommer ravende og nærmest i koma ut av det etter å ha lest disse sidene.
Please kill me skal skildre rockeverdenen – eller mer presist punk’en – fra innsida. Her er ikke lagt noe mellom. Rått og brutalt legges det fram uten omskrivinger. Det er lagt i munnen på aktørene selv, rockestjerner, managere, plateselskapsfolk, groupies og andre. De har selv lest gjennom intervjuene med seg selv og godkjent dem. Det inntrykket du sitter igjen med er at dette er en verden av søppel, dritt, oppkast, overdoser, elendighet, håpløshet, destruktivitet, ødeleggelse, død og ubeskrivelige kjønnsutskeielser.
Legs McNeil og Gillian McCain: Please kill me. Den usensurerte historien om punk Spetakkel forlag 2015, 500 s.
Dette er såkalt «oral history»: Muntlig fortalt hentet fra intervjuer og uttalelser fra en lang rekke kjente personer. Vi nevner Iggy Pop, Lou Reed, Pattie Smith, Danny Fields, Dee Dee og Joey Ramone, Malcom McLaren, Jim Carroll, David Bowie og mange, mange andre. Det er punken som skal beskrives med vekt på røttene og hvordan den oppsto. Vi følger de viktigste begivenhetene helt fra 1960-tallet og framover. Det er i hovedsak den amerikanske delen av punk’en vi følger i og med at mye av dens røtter er å finne i det utfrika miljøet rundt Andy Warhol.
Boka starter også med Andy Warhol, The Factory i New York og gruppa Velvet Underground. Videre over til demokratenes landsmøte i New York i 1968 hvor gruppa MC5 sto sentralt og faktisk spilte så å si kontinuerlig et helt døgn i strekk under demonstrasjonene.
Kjente og ukjente navn er av de som prater ut rett fra leveren om smått og stort. Mot slutten av boka vider perspektivet seg litt ut, og vi opplever punk-livet på de britiske øyer med Sex Pistols og deres plutselige oppløsing på en USA-turne.
Legs McNeil er kjent for å kanskje være opphavsmannen til begrepet ‘punk’ (direkte oversatt: søppel) da han i sin tid startet magasinet Punk Magazine. I begynnelsen var dette ment å omfatte absurde og ironiske holdninger og livsstil. Etterhvert ble det i første rekke et begrep og navnet på en viktig del rockemusikken som for alvor grep om seg mot slutten av 1970-tallet. Begrepet omfatter et motefenomen og en viktig subkultur blandt ungdom.
Men det startet lenge før. Kimen til dette lå i det som skjedde i 1960-årene med Andy Warhol og sterke politiske anti-etablissements holdninger i første rekke i USA.
McNeil og McCain har gjennom disse årene gjort hundretalls intervjuer og det er i hovedsak ut fra disse denne boka har hentet sitt materiale. Det er frekt, morsomt og tragisk – og ikke minst brennende, hardt og sugende. Det som slår deg er hvordan omgangen med narkotiske stoffer, som egentlig var ment som et opprør mot det bestående, kvelte ungdommens engasjement og opprør og ledet det vekk i helt andre former.
Denne boka er den ubestridt mest solgte av publikasjoner rundt punk’en, hva den var, hva som skjedde etc. Den er levende, aktiv, omfattende og suggererende. Derfor er den ikke til å komme forbi!
