Premiere 26.4.2008
Nationaltheatret Teatret på Torshov
Ben Jonson: Volpone – en komedie uten kjærlighet
Med: Ole Johan Skjelbred, Henrik Rafaelsen, Gisken Armand, Jan Sælid, Marte Engebrigtsen, Finn Schau, Christian Greger Strøm, Regissør: Runar Hodne
Torshovteatret er gjort om til en frodig hage, tett, grønn og med et tre som speiler seg i vannet. Er det Edens hage?
Det blir stummende mørkt og så blir stillheten og mørket brutt av en enslig spotlight og Volpone som priser solen. Solen som skinner som gull, men som svikefullt gir sin glans til både fattig og rik. Volpone kommer raskt til at gull har en varmere glød. Han lar tilskuerne etter tur få en følelse av hvordan livet i gullets glans er. Så entrer hans tjener og venn Mosca, som Volpone har reddet fra gjeldsfengselet for at de to skal finne på noe gøy. Mosca lurer på om de ikke skal slippe litt av gullet fri og la det renne, men får i stedet en leksjon i hvordan livet kan leves i sus og dus, mens haugen av gull bare øker. Det gjelder bare å hoste litt her, kremte litt der og komme med lange sukk. Volpone er nemlig en ekte conman som elsker å se mennesker bøye seg baklengs av ren velvilje i selskapet til en rik, ”døende” mann uten arvinger. Både advokaten, rikmannen og kjøpmannen har kastet seg inn i kampen om å bli Volpones enearving.
Volpone ble første gang fremvist i 1606, og blir annonsert som en komedie uten kjærlighet av Nationaltheatret, men her er kjærlighet i bøtter og spann. Kjærlighetshistorien som utspiller seg er riktignok ikke den mellom mann og kvinne, men den mellom mannen og hans gull. Stykket er skrevet som en karakterkomedie der alle bare innehar en egenskap, noe som er tydeliggjort gjennom valg av navn. Volpone er den slu reven, Mosca er fluen på veggen, Voltore, Corbaccio og Corvino er henholdsvis gribben, kråka og ravnen. Stilen er en blanding av klassisk og moderne. Det føles som monologen ligger tett opp mot originalmanuskriptet, mens dialogen er modernisert. Volpones monolog til solen og gullet med Ole Johan Skjelbred-Knutsens kraftfulle fremføring på sørlandsdialekt gir meg assosiasjoner til en preken i en kirke og Volpones 
forhold til rikdommen sin får en religiøs karakter. Advokaten Voltore blir fremtilt i moderne drakt og når hun entrer scene med et gullbeger i den ene hånden og et plastbeger med gulrotkake i den andre tolker jeg det som at regissøren vil si at advokater ikke har endrete seg siden 1700-tallet. Gisken Armand fremstiller Voltore som kald og beregnende. Karakterene til rikmannen, kjøpmannen og hans frue, Jan Sælid, Finn Schau og Marte Engebrigtsen kommer tydeligst frem i scenen der de er vitner i rettsaken mot Volpone. Rettsaken er en intens scene der de kjemper om plassen og å bli hørt. Mens de uten rent mel i posen alle prøver å fremstille seg selv i et bedre lys. Volpones bærende element er den fysiske humoren der rikmannens forsmådde sønn, spilt av Christian Greger Strøm, får det til å svinge på scene der han dukker opp i sin relativt beskjedne rolle. Det religiøse elementet dukker opp igjen for meg i den avsluttende monologen, der Mosca, også han på sørlandsdialekt, gir oss moralen i stykket. Gullet skal flyte fritt mellom menneskene og ikke ruges på.
Temaet om gjerrighet og kanskje spesielt grådighet er evig aktuelt. Kanskje spesielt i den overflodstiden vi lever i nå. Stemningen i salen var høy, mens jeg ikke lot meg rive like mye med. Kanskje er forklaringen at jeg satt på balkongen og ikke fikk fullt utbytte av ansiktsuttrykk eller så de mange fallene fra riktig vinkel? Uansett var det grei og lett underholdning, vel verdt tiden og pengene.
