En oljeopera

urpremiere Den Norske Opera & Ballett Scene 2 10.5.2013., Knut Vaage/Torstein Rebolledo Pedersen: Khairos – en on & offshore-opera, med: Håvard Stensvold, Elisabeth Teige, Ketil Hugaas, Tone Kummervold, Nils Harald Sødal, Svein Erik Sagbråten, Frida Johansson, Thale Bergsaune, Mathias Gillebo, Jørgen Backer, Mette Bjærang, Jacob Stray-Pedersen, musikalsk ledelse: Pierre-Andre Valade, regi: Kjersti Horn, lysdesign og videoprojeksjon: Sutoda

Hva gjør rikdommen med oss? Ødelegges vi som mennesker og samfunn? Det er atskillig vi har å sette fingeren på når det gjelder vår nye status som en stormakt i penger og velstand. Norge har de siste 10-15 årene blitt det nye Arabia. I stedet for feite oljesjeiker har vi fått et folk av bortskjemthet og dyre vaner med en mentalitet av sutring over det aller minste og vi setter umåtelig stor pris på at andre ser oss som det gavmilde og tolerante landet som alltid vet best og som har verdens beste sosiale ordninger. Velstand for alle (nesten), ingen dype kløfter mellom rike og fattige, eller religion og hudfarge.

Tilsynelatende. For slik er det selvsagt ikke.

Derfor er vi uten videre takknemlige for at dette temaet belyses. Gjerne i krass form, som her i denne nye operaen av Knut Vaage (musikk) og Torgeir Rebolledo Pedersen (tekst). Det er også Kjersti Horns debut som operaregissør.

Jeg skulle ha ønsket at opphavsmenn og regissør hadde dempet seg før pause. Det virker som om de har altfor mye på hjertet og ikke helt vet hva de skal konsentrere seg om. Jeg trodde langt ut i første akt at vi var vitne til en rabulistisk-surrealistisk harselas med oljealderen. Dette fordi det var noen likhetstrekk med Ullmanns Keiseren av Atlantis. Men det var det ikke viste det seg etterhvert. Attpåtil var de scenemessige virkemidlene forvirrende, selv om det til tider nok kunne besnære endel. Foruten at hele scenerommet på scene 2 var brettet ut i dybde og bredde opererte hele to kameraer kontinuerlig underveis og resultatet ble kryssklippet og vist i sanntid på en skjerm i overkant av scenen. Vi hadde med andre ord flere vinkler vi kunne se handlingen ut i fra. Men i lengden økte dette bare forvirringen. Et eget team sto ansvarlig for videoprojeksjonene.

Vi kan ikke snakke om musikken som en tradisjonell opera. Knut Vaage går langt videre enn Puccini. Selv om han ikke gjør bruk av det aller mest omfangsrike orkesteret er det mer enn hørbart på eksempelvis slagverkssiden. Og i tillegg er det mye innspilte soniske elementer, konkret lyd, lydkulisser, fra boblende vann og til ren elektronikk. Dette er tildels flott gjort men kommer ikke til fulle rette som resten av forestillingen før etter pause.

Etter første akt ble det atskillig bedre. Scenen var ryddet og handling og tekst strammet seg til. Det dramatiske elementet i hvor farlig det er å leke med olje og rikdom kom fram i all sin gruvekkende tydelighet. Det ble en klar parallell til lignelsen om gullets forbannelse i Nibelungenringen. Borer vi et hull til, åpner vi opp for helvette!

Jeg likte videre den stadige parallellen til bibelske bilder – Bor brønnen dyp – for å illustrere hvordan galskapen har satt store deler av samfunnet i en nærmest religiøs ekstase i den stadige jakten på mer rikdom. 

Oppsetningen inneholder et mylder av gags og påfunn. Når den mektige stemmen til Ketil Høeg lød – han som spilte rollen som dypvannsdykkeren som måtte bøte med livet – ble den gjerne fulgt av en dyp traktliknende klang, som dragen i operaen Siegfried. Dypvannsdykkeren skulle jo som et gjenferd oppsøke oss i sin dykkerdrakt. Det var flere referanser til Wagner i denne operaen. Sluttscenen etter ragnarok, hvor den lille gutten med uskyldige øyne titter rundt seg i alt kaoset og ødeleggelsene, har vi sett før, i en oppsetning av Götterdämmerung i hine dage hvor Harry Kupfer lot en uskyldig gutt vandre storøyet rundt på scenen midt i avslutningstaktenes kaos, symboliserende håpet for framtiden.

Hva vi imidlertid ikke fikk helt med med oss var poenget med å la en lyskaster hvile på Bjørvika-direktør Tom Remlov i salen i flere minutter etter pause. Var det for å lage en påminnelse om hvor makten (bokstavelig talt) satt? Uansett skjønte vi det ikke og tror først og fremst at en kaster var kommet ut av posisjon. Men et poeng kunne det jo være..

Kjersti Horn skal ha all ære av sin debut som operaregissør. Det var mye å holde styr på og med unntak av kaoset i første del rodde hun forestillingen pent i land. Når det gjelder sangerne er det ikke annet å si enn at de fleste gjorde en strålende innsats. To av hovedrolleinnehaverne var kraftig indisponerte, noe det ble gjort oppmerksom på. Noen av partiene var rett og slett halsbrekkende og imponerende å gjennomføre, som for Nils Harald Sødal før pause. Det var jo ingen tradisjonell opera med arier de fleste hadde hørt før vi opplevde. Her lå uttrykket mer i retning av det ekspresssive med stor bruk av tale.

Men som sagt, imponerende over hele linjen. Håvard Stensvold ble solid tilsølt av olje og griseblod mot slutten. Både han, Ketil Hugaas, Nils Harald Sødal, Elisabeth Teige og Tone Kummervold er av dem vi spesielt vil trekke fram, ikke minst for den scenemessige gjennomføringen. Men det var også glimrende innsats i mange av de mindre rollene. En Menotti-liknende ringeklokke i form av en sopran glemmer vi ikke så lett.

Det er ikke hverdagskost med urpremiere på ny norsk opera i Bjørvika. Derfor en fjær i hatten for Bjørvika-institusjonen. Egentlig skal man ikke bry seg om den nedlatende kritikken om ‘grendehus’ som har latt seg høre i det siste. Dette smaker altfor mye av de urbaniserte besserwisserne som gjerne har forakt for alle dem det lukter fjøs av og som strømmer til Bjørvika i sine leiebusser. Denne operaen er mer enn det rette svaret på slik surmagethet!