En stille revolusjon

Det er i ferd med å skje en stille revolusjon i kultur-Norge. Kulturminister Trond Giske er i ferd med å feste grepet. Statens representanter i styrende organer blir skiftet ut.

Det siste var Trondheim Symfoniorkester rett før nyttår. Der ble Svarstad Haugland-oppnevnte Liv Sandven vraket framfor NRKs nylig avtroppete kringkastingssjef Kari Werner Øfsti. Begrunnelsen fra Trond Giske er ifølge Adresseavisen rett og slett: “Tiden er inne for orkesteret til å ta opp konkurransen med Oslofilharmonien og Bergensfilharmonien her hjemme, og hevde seg internasjonalt på høyt europeisk nivå,” sier han. Han vil også at orkesteret tar en sterkere førerrolle i operasatsingen i Midt-Norge.

Dette låter umiddelbart som kloke ord og kulturministeren understreker at det ikke ligger noen kritikk over det tidligere styret i dette. Man kan også se at trønderen Giske har ambisjoner for Trøndelags-orkesteret, og det er han vel undt. Trondheim Symfoniorkester har riktignok hatt sine store stunder, men det er også lite – og ujevnt, noe som avslørte seg altfor tydelig da det gjestespilte i Oslo for et år siden. Men de kan rose seg av at ingen ringere enn Daniel Harding var deres sjefsdirigent for inntil få år siden.

Men størst har nok det som har skjedd ved Den Norske Opera vært. Der ble styret skiftet ut ved generalforsamlingen sist juni og Ellen Horn overtok som styreleder. Som tidligere kulturminister har hun hele tiden vært svært positiv til den nye operaen og hennes erfaring – fra Nationaltheatret og nå Riksteatret – er en stor styrke. Med seg i styret fikk hun Michael Christiansen fra Det Kongelige Teater i København.

Størst var nok likevel den strukturelle endringen. Som den første teater-institusjonen i Norge fikk nå Den Norske Opera & Ballett en kontinental sjefsstruktur med intendanten (direktøren) på topp. Sjefen-for-det-hele ble Tom Remlov, tidligere teatersjef i Bergen og mannen bak mye av det positive som har skjedd i norsk filmverden de siste årene.

Den nye organisasjonen skal tre i kraft fra 1.1.2009. Inntil da har Remlov, den kommende operasjefen Paul Curran og Ellen Horn et kott på deling i det nye operahuset i Bjørvika.

Ordningen med administrativ leder på topp er omstridt og har lenge vært debattert friskt internt i det norske teatermiljøet. De kunstneriske delene av miljøet har sett på dette som ren helligbrøde og noe nærmest utenkelig. På den annen side er det utvilsomt mange fordeler med å se at teater(opera)sjefene blir fritatt for det administrative ansvaret. De økonomiske teaterskandalene på 1980- og 1990-tall, særlig på Nationaltheatret, har understreket dette.

Ellen Horn var den gangen en klar talskvinne for den kunstneriske lederen på topp. Da hun overtok som teatersjef fikk hun også som kunstnerisk leder teateret noenlunde på rett kjøl igjen og fikk rensket opp i økonomien. I dag er hun altså satt til å styre overgangen til en ny ledelsesmodell som hun tidligere var motstander av.

Da hjelper det godt å ha med seg Tom Remlov. Han var i sin tid teatersjef ved Den Nationale Scene og hadde bakgrunn hverken som skuespiller eller instruktør men som dramaturg. Han får under seg en ung og internasjonalt banebrytende operasjef, Paul Curran, og nåværende ballettsef Espen Giljane. Det er ikke vanskelig å se av denne modellen at den nye operasjefen med dette får frigjort krefter til å gjøre det han nettopp er best til uten å bruke tiden sin på møter og atter møter. Han vil også få anledning til å pleie og hente inspirasjon i sin internasjonale karriere som blant annet omfatter Maariinskij-teatret i St. Petersburg, Stuttgart, Chicago-operaen og flere italienske scener.

Selvsagt var det rabalder da denne ordningen ble innført for et halvt år siden. Mange så på sine tidligere privilegier som truet og var åpenbart redd for at plasseringen nærmest grautfatet nå var i fare. Men tiden vil vise om Giske går videre og ‘tenker kontinentalt’ i forhold til mer enn opera.

Uansett er en stille revolusjon innledet. Giske fester grepet. Det er neppe stille med dette.