Engasjerer

Premiere Nationaltheatret 28.9.2007
Elfride Jelinek: ULRIKE MARIA STUART
Ine Jansen, Andrea Bræin Hovig, Espen Reboli Bjerke, Axel Aubert, Mads Sjøgård Pettersen, Marte Engebrigtsen, Agnes Kittelsen, Glædeskoret Justitia, Regissør: Melanie Mederlind

En gikk ut fra denne forestillingen med en sterk følelse av å ha sett teater som berører. Framstillingen av sjebnen til de sentrale medlemmene av Røde Arme Fraksjon (RAF) i Tyskland for tredve år siden var noe som tok tak og ble der. Men ikke minst den tids engasjement og hvordan lite har forandret seg i løpet av de knappe årene som er gått. Jelineks tekst og Melanie Mederlinds bearbeidelse borret seg inn i oss og ble der. Det ble en meget sterk forestilling.

Det er et nesten umulig prosjekt å omskape den triste sjebnen til Baader-Meinhofgruppen om til teater. Ingen kan føle sympati for de metodene de tok i bruk, i dag har vi ordet terrorisme for det. Men det har lykkes å lage drivende godt teater ut av det. I Tyskland har dette stykket mottatt prisen som beste tyskspråklige drama. Der engasjerer dette på en langt annen måte enn her hjemme, både på godt og vondt. Stykket har faktisk vakt veritabel sensasjon i Tyskland. Sårene er ennå ikke grodd igjen etter det som fant sted for ikke så veldig mange år siden. Elfriede Jelinek er seg bevisst når hun skal pirke opp i dette som ennå føles vondt for tyskere flest. Det er ikke bare visstheten om at noen av deres egne ungdommer, godt beleste og intellektuelle, valgte terrorens våpen i kamp for rettferdighet og et bedre samfunn, det er også å rippe opp i sår som føles ennå vondere. Ligger det noe voldsfiksert i den tyske sjelen, og var de represaliene engasjert ungdom ble møtt med for 20-30 år siden en altfor ubehagelig påminning om arven fra nazitiden? Spørsmålet om det egentlig fant sted selvmord i fengselet vil for alltid blitt liggende som et åpent og ubehagelig spørsmål.

Dette er faktisk merkelig å være vitne til. Her spilles det teater på Nationaltheatrets amfiscene, her spiller unge skuespillere et stykke om begivenheter på liv og død som fant sted for knappe 30 år siden. Og ikke nok med det, veggene i det huset der de spiller er spekket med denne historien. Om det ikke akkurat var noen venstre-radikale terrorister på dette teatret for 30 år siden, hadde likevel begivenhetene såpass fangarmer at de også rakk inn hit. Om det ikke akkurat var noen sympati for RAF og dets metoder i huset, var det i hvert fall et ikke ubetydelig engasjement her. Antatt mistenkt for å være terrorist ble man anholdt av politiet på vei til forestilling. Forespørsler gikk om det vest-tyske rockebandet som kom til Oslo fra Stockholm på natta og trengte overnatting… Dette er rart å se på der film fra ambassadeokkupasjonen og senere eksplosjonen og brannen vises på bakveggen. Faktisk gir dette visshet om dette stykkets ubehagelig nærhet, en var bare hårsbredden unna at teateret også kunne være en del av den samtidshistorien som vises oss på scenen. Vissheten blir sterkere der vi på slutten av stykket ser korte glimt fra voldelige episoder mellom demonstranter og politi på Universitetsplassen. Rett utenfor teatrets vegger. Dette er her og nå. Virkeligheten står oss ubehagelig nær. Det er dette som er noe av oppsetningens styrke, den viser nåtidshistorie som berører oss i sterk grad.

Nå er kanskje ikke dette stykket opprinnelig ment som et dokument over denne tida. Elfriede Jelinek har i utganspunktet valgt seg Schillers to kvinnelige motpoler i Schillers stykke Maria Stuart som utgangpunkt for dette diktede dramaet om de to sterkeste kvinnene i Baader-Meinhof banden, eller Den Røde Arme Fraksjon. Men Jelinek og stykkets instruktør og bearbeider Melanie Mederlind har allikevel levert et sterkt dokument om det som foregikk. Jelinek vil peke på et engasjementet hos ungdommen fra den tiden og i tilretteleggelsen av denne forestillingen går dette ennå lenger gjennom dokumentariske filmklipp og annet som fører oss sterkt inn i denne tiden og de menneskene den handler om.

Nobelprisvinner Jelinek er ingen lett tekstsnekker. Hennes tekster hviler som regel tungt på mye tankestoff og besværlige tanker og formuleringer. Hun har også en penn hun retter sterkt mot det som blant annet kollegaen Thomas Bernhard og andre uttrykket som ‘alpefascismen’. Hun var sterkt engasjert i kampen mot de høyrepopulistiske politikerne i Østerrike for et par år siden. For dette fikk hun svi og hun oppfattes ikke som den mest lettfordøyelige av tyskskrivende. Hun er mest kjent for sine bøker men skriver også for teater.

Her har den sky og mildt sagt menneskefjerne Jelinek levert et teaterstykke som løsner atskillig opp. Delvis dokumentardrama med lange tekstbrokkeer fra de impliserte – Baader, Meinhof, Ensslin og ikke minst deres motstandere, oppblandet med Marx og Castro – er mikset inn med utdrag fra Shakespeare, Büchner og Schillers Maria Stuart. Delvis er dette fri tekst hvor hun skal belyse forholdet mellom de to ‘dronninger’, Meinhof og Ensslin, gjennom dette stykket. Hun sier selv at hun ‘som en rovfugl slår ned på dette materialet, med hoggtennen river jeg ut et blodig tekstbytte…’ Stykkets instruktør Melanie Mederlind har bearbeidet dette videre, det er blitt en sterk forestilling med bruk av direkte video og filmklipp.

Forestilling er sterkt ekspresjonistisk. Faktisk har den portugisisk-skånske instruktøren mye likheter i teateruttrykket med Sebastian Hartmann og hans Borkman og Markens Grøde. Likheten er ikke bare i uttrykket, det er også i kvaliteten: det skapes godt teater. Forbannet godt teater.

Selvfølgelig er dette en forestilling med mye glipp. At prøvetiden har vært hard og tydeligvis full av motsetninger får man ofte demonstrert. Det er ikke alt som henger sammen like godt, ofte må det improviseres men i dette teaterlandskapet er aktørene flinke til å hente seg inn. Det skapes her-og-nå replikker som vekker jubel i salen. Noe av teksten henger sammen med Jelineks tunghet, en har ikke helt greidd å transformere den til godt teater like bra hele tiden. De siste ti minuttene ble mildt sagt svært ujevne. Her var det altfor tydelig at dramaturgien og prøvetiden ikke strakk til.

Men det som fungerer er så desto mye bedre. Vi blir sittende å småhumre store deler av forestillingen. Her er plutselige brudd og overraskende innfall. Man kjeder seg ikke. To timer uten pause går som en lek.

To som imponerer er Marte Engebrigtsen og Agnes Kittelsen. Det er første gangen de står på Nationaltheatrets scene. De står også for forestillingens store høydepunkt, anretningen av den tyske ‘kaka’, historie på knappe tredve år. En herlig scene!

Hovedrolleinnehaver Ine Jansen har fått et stort stoff å bale med. Hun kommer stort sett ned på beina. Vi likte særlig uttrykket hennes, hun har et svært levende ansikt.

Så skal vi heller ikke glemme Andrea Bræin Hovig. Hun får anledning til å spille ut ‘seg selv’, som underholdningsartist, Hun sto også for noe av dette stykkets store clou, den lille snutten helt på slutten der hun spilte forfatteren selv, Jelinek, som takket Shakespeare, Buchner og Schiller for lån av tekster og ikke minst stykkets norske oversetter.

Det er også andre herlige episoder. Mens Andreas Bader (Espen Reboli Bjerke) snakker om frigjøringen av den tyske arbeideren dukker to av Amfiscenen scenearbeidere opp og åpner opp scenegulvet. Gjennom lukene kommer snart et helt kor opp, først med Internasjonalen og senere med en miks av kjente opprørssanger, Avanti Popolo, Blowin’ in the Wind og We shall overcome.

Vi har også mange rosende ord å si om film- og videoarbeidet som er gjort til denne forestillingen. Også lydarbeidet fortjener stor ros, hopp fra Beethovens femte og niende for full guffe til tysk sløv pop anno dazumal.

Det er blitt en oppsetning som vi vil sette et stort kryss i taket for. Den engasjerer og den gjør det som godt teater får til, den stiller spørsmål og får oss til å tenke.