Premiere Det Norske Teatret 14.2.2011. Lucy Prebble: ENRON.
Mads Ousdal, Jan Grønli, Per Schaanning, Nina Woxholtt, Jon Eivind Gullord, Morten Espeland, Marie Blokhus, Jorunn Kjellsby, Grethe Ryen, Gard S. Skagestad, Niklas Gundersen, Heidi Ruud Ellingsen, Henrik Horge. Regi: Kjetil Bang-Hansen.
Enron var USA’s største finanskollaps av et enkeltforetakende noensinne. Den opprinnelige suksess-bedriften brakte sammen med et drønn for nærmere ti år siden og satte i gang en kjedereaksjon som bidro sterkt til finanskrisen som flere europeiske land i dag sliter med. Men mest gikk det utover småsparere og pensjonister i USA. Alle deres sparepenger og framtidig pensjon gikk tapt da det opprinnelige Texas-baserte energiselskapet gikk overende. Lederne for selskapet fikk i etterkant lange fengselsstraffer – opptil 45 år – for svindel og bedrag.
Enrons suksess hvilte på at de blåste opp verdifastsettingen av framtidige prosjekter mens andre og tapsbringende prosjekter ble manipulert vekk i regnskapene. Slik vokste en boble som med årene tok gigantiske proporsjoner. Dette luftslottet måtte før eller senere kollapse, noe det gjorde med først å sette USA’s økononi på spill, siden en hel verdens. Sårene må vi slite med den dag i dag.
Dette kunne være et takknemlig utgangspunkt for et undersøkende og kritisk teaterstykke om den grådige kapitalismen og menneskene bak. Den britiske dramatikeren Lucy Prebble har også tilrettelagt historien om Enrons vekst og fall med effektivt teater hvor det veksles mellom forskjellige uttrykk.
Men det stykket så åpenbart mangler er den brecht’ske klo. Der Berthold Brecht og hans skriveteam var dyktige til å trenge ned i kapitalismens skyggesider og skape teater og musikkdramatikk som tar tak i deg, blir vi i stedet vitne til noe som minner sterkt om plakat-teater og noe nærmest journalistisk tilrettelegging på scenen. Den manglende kloen er det som først og fremst er stykkets svakhet. Vi skulle så gjerne ha opplevd et stykke som stilte nærgående spørsmål ved de skitne sidene til kapitalismen, dens grådighet og mangel på menneskelig varme og hvordan systemet usvikelig rammer vanlige slitere. Her hjemme har vi også hatt våre mindre ‘Enron-skandaler’ hvor vi gjerne skulle ha sett noen paraleller.
Dessuten er den versjonen vi nå får servert på Det Norske Teatret preget av at skuespillere og instruktør ikke har tro på oppsetningen. Ganske tidlig i førsteakt opplevde vi at tross den aktuelle historien engasjerte stykket oss ikke. Det tok ikke tak. Det ble rett og slett kjedelig.
Noe mer fart ble det etter pause. Men fremdeles berørte ikke stykket hjerterøttene. Kapitalismens råskap er grim og jævlig. Dens budskap om å være sin egen herre og sin egen lykkes smed med de konsekvensene dette medfører kan til tider bli hjerterått. I stykket var det tatt med en sekvens om dereguleringen av strøm-markedet i California og hvilke grufulle konsekvenser dette fikk. Men selv dette berørte oss ikke, tross all sin gru.
Noen ganger er riktignok teksten inne på noe som kan speile bak fasadene. Det skjer når hovedpersonen, Skilling (for et brecht’sk navn!), samtaler med sin datter eller når han nærmest oppfatter Markedet som en levende person som styrer alt og alle. (Her er det mange her hjemme som burde kjenne seg igjen…). En liten sidesleng ofres også på George W. Bush og presidentvalget i 2000 og hvordan Enron var involvert i hans kampanje.
Komplimenter vil vi gi til scenografien til John-Kristian Alsaker. Scenebildet var fascinerende og spennende.
Men hvor mye savnet vi ikke en Mahagonny eller Tolvskilling i går kveld!
