Et drømmeslott – Walt Disney Hall

Denne uken åpner Walt Disney Hall i Los Angeles. Det er byens nye konserthus og samtidig et monument som kan få hvilken som helst by til å bli grønn av misunnelse. Enkelte tar også ekstra hardt i og sammenlikner det rett og slett med operahuset i Sydney.

Konserthuset skal bli det nye hjemmet for Los Angeles-filharmonikerne. Orkesteret har slitt med de samme problemene som kollegene i Oslo, akustikken i det gamle konsertlokalet holdt rett og slett ikke mål.

Dette var grunnen til at enken etter Walt Disney i 1987 besluttet seg til å skjenke 50 millioner dollar til et nytt konserthus. Hun var høy alder til tross ivrig konsertgjenger og kunne i likhet med mange andre gremme seg over forholdene.

De femti millionene har vokst til ytterligere millioner fra Disney-familien. Men hovedparten av byggekostnadene har etterhvert andre stått for.

Men at prosjektet kom i gang skyldes ene og alene dette initiativet. Derfor vil også konserthuset bære Walt Disney’s navn. Morsomt å tenke på at Donald Duck på denne måten finansierer finkultur i USA.

Byen håper med rette at Los Angeles som bysentrum vil få seg en oppsving. Byen er kjent for sitt store omland og mange åser, Hollywood er en av dem. Men til nå har det ikke riktig vært sving over livet nede i bykjernen. Dette håper man nå vil rettes på.

Konserthusets beliggenhet er også praktfullt.

Det er arkitekten Frank Gehry’s visjoner som her har fått fullt utløp. Det er også det første storbygget i den nye internasjonale arkitekturtrenden hvor rette vinkler og firkanter for all del skal unngås. Det får snart følge av det nye World Trade Center i New York tegnet av Daniel Libeskind.

Hallen skal i første rekke bli hjemstedet for byens symfoniorkester. I statuttene har også dette orkesteret en framtredende plass for bruk og utnyttelse, kollisjoner med andre og mer pengeinnbringende tiltak skal derfor unngås fra starten. Det virker som om man har tatt lærdom av erfaringene fra blant annet Norge og Oslo….

Hallen skal offisielt innvies med en konsert med symfonikerne hvor Mahlers andre symfoni skal oppføres. Symbolsk nok er det Gjenoppstandelses-symfonien som står på programmet.

Hallen er også en triumf for Esa-Pekka Salonen, filharmonikernes finske sjefsdirigent. Han har fulgt byggingen trinn for trinn og nå kan man med rette slå fast at den unge finnen har fått det som plommen i egget. Fra før er han plassert på USA’s solkyst, fått rikelig med tid og anledning til å komponere og få framføre sine verker og får nå attpåtil et storslått nytt konserthus.

Samtidig er dette en pinlig sak for norske Dagbladet som helt til de aller siste ukene forsøkte å peise på med sin favoritt Esa-Pekka Salonen som Oslo-filharmoniens kommende sjefsdirigent i klar antagonisme, nesten ondsinnet hetskampanje, mot nåværende sjefsdirigent André Previn. Det norske løssalgsbladet kunne neppe være orientert om hva som foregikk på vestkysten i USA og deres utspill ble ikke bare patetisk, det ble en rystende og pinlig demonstrasjon av mangel på kunnskap.

For hvordan skal man innbille seg at det er mulig å flytte Esa-Pekka vekk fra en slik drømmetilværelse? I hvert fall ikke de første ti-tyve om tredve-førti år. Som utøvende komponist har han noe som omtrent ingen annen har i verden i dag: et fremragende symfoniorkester til rådighet og en flunkende ny konsertsal, et drømmeslott.