Premiere Det Norske Teater 14.2.2004
Strindberg: Eit draumspel
Kirsti Stubø, Svein Erik Brodal, Per Schaanning, Bjørn Sundquist, Nils Sletta, Jorunn Kjellsby, Hallvard Holmen, Ane Dahl Torp , Ragnar Dyresen, Magne Lindholm, Reidar Sørensen, Sverre Solberg, Sverre Bentzen, Bernhard Ramstad, Jon Eivind Gullord, Linda Mathisen, Regi: Stein Winge
Scenen er strukket på langs og publikum sitter i rader på hver side. Når vi kommer inn risler sand mellom støvlene våre før vi finner våre plasser. Sanden minner om kommende lettere tider og setter oss i lysere stemninger. Kanskje er ikke Strindberg så mørk og defaistisk som man kunne fryktet? Eller kanskje er det en mening bak teatrets beslutning om å la dette stykket ha premiere dagen før Valentinerdagen feires?
Det siste er nok avgjort ikke meningen. Men det første har absolutt noe for seg. For dette stykket skal tolkes bokstavelig, det er et spill om drømmer, om det uvirkelige mot det virkelige, om fantasien mot virkeligheten. Stiller ikke forfatteren her opp jordelivets plager som kontrast til den altomsluttende og herlige kjærligheten?
Jo, sikkert det også. Tolkningsmulighetene er mange. Det er lett å gå seg vill i Strindbergs fantasier. Og det er heller ikke mulig å unngå å bli berørt av hans kraftige virkemidler, hans ekspresjonistiske utbrudd hvor han raser mot alt og alle av øvrighet, religion og vitenskapelipe forståsegpåere. Han legger breddsiden til mot kirke, skole og byråkrati og Stein Winge følger villig opp. Scenene med de fire vitenskapene og lordkansleren er breddfulle av barokk humor og overdrivelser.
Men også mennesket får unngjelde i denne fabelen. Det veksles brått mellom det komiske og det tragiske. Har man endelig funnet et lykkelig menneske, ser man straks at det har en skyggeside. Mennesket er samtidig både godt og ondt, familielykke er også tunge plikter, den altoppslukende kjærligheten fortærer og ødelegger, lykken er også ulykke. .
Eit draumspel kan spilles som fabel. Utgangspunktet er at guden Indra har sendt sin datter ned på jorden for å se om menneskene er lykkelige. Men stykket innviterer ikke til fabler. Blandet opp med naken naturalisme velter Strindberg av seg den ene filosofiske dypsindigheten etter den andre. Stykket krever mange skuespillere som må spille både to og tre roller. Det skal brått veksles mellom det burleske latterliggjørende og filosofiske funderinger. Men alt skal på en måte flyte sammen.
Derfor er det en heldig sceneform som er valgt. Man unngår tittelskapsperspektivet, det kan foregå ting på scene på alle kanter samtidig og oppmerksomheten blir ikke nødvendigvis fiksert mot en episk fortelling.
Men formen krever også skuespillere som er på høyden. Her er det dessverre fryktelig ujevnt. Dessverre svikter det i et par avgjørende roller. Derfor blir det en lettelse hver gang Bjørn Sundquist er på scenen. Han skaper djevelsk liv rundt seg og får opp temperaturen på scenen. Stykket blir bevegelig, scenene sitter.
Herlig er også Per Schaanings offiser. Han makter å få fram det dóbbelte i denne skikkelsen på en herlig måte.
Skal ros deles ut, er heller ikke øynene (og halsen) til Ane Dahl Torp å komme forbi. Utrolig levende greier hun å binde oppmerksomhet til seg uten å si et ord. I disse scenene ivaretar hun fabelen i Strindbergs beretning og sørger for at denne oppsetningen ikke bare blir utbrudd på utbrudd av naturalistisk ekspresjonisme.
Ketil Hvoslef har laget noen utstuderte små korpartier som står godt til denne oppsetningen. Ikke påtrengende, ikke for anmasende teutonske klanger og ingen maskinstøy slår mot tilskueren. Dette kunne være et eksempel for andre instruktører som kanskje ikke føler at de får det helt til på scenen. Resten av lydkulissene står til dette, de kler stykket godt.
Strindberg skriver ikke akkurat underholdningsteater. En kan ikke forvente seg et lystspill ved å benke seg ned på Scene 2. Men er man mottakelig for drømmenes verden, urimelige overdrivelser og anarkismens uhøviske brå tale, kan dette være en kveld som gir tilskueren mye. Det beste man kan si om denne oppsetningen er at den lar deg ikke gå umerket fra teatret, den berører.
