Roy Jacobsen: Rigels øyne, Cappelen Damm 2017, 231 s.
Årstallet er 1946. Ingrid fra Bjarrøy ror over til fastlandet og søker etter flyktningen som ble skyllet i land på øya hennes i havgapet et par år før.
Det tyske fangeskipet Rigel ble angrepet og senket av allierte fly utenfor Sandnessjøen i 1944 i feiltakelsen om at dette var et troppetransportskip. Ombord var hovedsakelig øst-europeiske krigsfanger. Rundt 25oo omkom. Dette var den største enkeltkatastrofen i Norge under krigsårene.

I Roy Jacobsens romansyklus, hvor årets bok er den tredje, har allerede en av de overlevende karret seg i land på øya til Ingrid Bjarrøy. Her blir han tatt hånd om og hun føder etterhvert et barn. Krigsfangen får hun sendt til tryggere forhold over på fastlandet i håp om at han kunne komme over til Sverige..
Men der denne boka tar til opplever hun et savn etter ham og hun begir seg på en reise for å forsøke å finne ham.
Det er rett etter krigen og landet og menneskene er preget av krigsårene og ikke minst de mentale sårene den etterlot. Dette gir seg utslag på forskjellig vis , mistro og usikkerhet, hvem hadde vært å stole helt på? Forteller vi hverandre fortsatt sannheten etter at den varme krigen har gått over i en kald? På sin ferd møter Ingrid en rekke mennesker med forskjellig bakgrunn og deres nåværende sjebne i etterkrigssamfunnet. For å si det enkelt, det er ikke rett-vinklete mennesker vi møter.

Dette er noe som gjør romanen mer enn interessant. Roy Jacobsen fargelegger på en imponerende måte. Han bruker hyppig lokal dialekt i sin person-tegning.
Men der boka står sterkest er selve prosaen, de språklige beskrivelsene av natur, fjellbjørk, lange og stille vann, mektige fjell-formasjoner, høye bartrær og vekster. Og ikke minst, av det å reise, være på farten, oppleve andre mennesker og andre forhold. Det blir nesten som å lese et diktverk. Lesingen gir en fryd du sjelden opplever.
Dette er en bok du bare må lese! Ta deg god tid. En av høstens store utgivelser.