Etter en festival

Ibsen-festivalen 2004 er ved veis ende. Det har vært en oppsiktsvekkende bra festival, all den stund den nå har foretatt et byks oppover etter å ha vært på vei inn i skyggenes dal de siste årene.

Det har vært den største Ibsen-festivalen på ti år. Og det sier endel når Ibsen-festivalen ikke er vesentlig eldre.

Stein Winge fikk æren av å åpne festivalen, noe han gjorde i en spontan og litt keitete personlig stil. Hans “nye” Peer Gynt for danser og fem skuespillere hadde to dager etter premiere på Torshov

Det startet som en ide hos Stein Winge i sin tid. Men denne festivalen har kommet tilbake der den startet. Krefter som var med å arrangere den første festivalen under hans ledelse i sin tid, har også stått i spissen for årets festival. Dette sier ikke bare litt, det sier mye.

Teatret begynner nå å ta disse festivalene med profesjonell ro. At vårt fremste teater er gjennomorganisert og effektivt har etterhvert sivet inn i en hel teaterverden. Gjestespillet fra India kom til Torshov-teatret og gikk ut for å ta seg en te midt under oppsetningen. Da de kom tilbake, var forestillilngen satt opp. “Slikt ville ta oss fire uker” sa imponerte indere.

Schaubühnes Nora som har vært ute på gjestespill i en halv verden, satte oppsetningsrekord på Nationaltheatret. Aldri før hadde dekorasjonen blitt satt opp så raskt, selv ikke av øvet mannskap i Berlin. De som etter forestillingen på tirsdag så hvordan dekorasjonen ble sjauet inn i tre containere bak teatret måtte konstatere at Helmers leilighet over tre etasjer ikke akkurat besto av de letteste elementene.

Vi tilføyer at det en gang så utskjelte Nationaltheatret også ser seg råd til å sende skuespillere og mannskap til København i disse dager hvor det innstuderes en nordisk Kongsemnerne. Noen er også i Burkina Faso.

De kunstneriske høydepunktene har vært mange. Vi er helt enige med Dagbladets Andreas Wiese som etter premieren på Borkmann skrev at skal man se kontinentalt teater, må man gå på Nationaltheatret. I denne oppsetningen ser vi hva festivalen betyr. En instruktør som første gangen ble kjent her hjemme gjennom sin Volksbühne-innstudering av Gengangere – Gespenster – for fire år siden blir nå invitert inn for å gjøre noe som aldri før har vært gjort ved dette ærverdige teatret.

Uten fakter og med det motsatte av kontinentale divafakter installerer mannen seg i en hytte uten innlagt vann ute i Enebakk-skauen og sier nei takk til teatrets tilbud om flott utstyrt leilighet på Frogner i prøvetida. Slik ivaretar han det beste fra sitt teaters DDR-tradisjon. Og prøvene har heller ikke foregått uten konflikter. Skulle bare mangle, hvis ikke hadde det neppe blitt en så engasjerende forestilling!

For dette var en forestilling som satt. I Dagbladet etterpå hadde en publikummer takket teatrets diva for at hun for åpen scene hadde forlatt forestillingen i pausen: Endelig har teatret kvittet seg med det gamle og tatt steget inn i en ny tid, sto det i leserinnlegget.

John Gabriel Borkmann slo an tonen fra første dag. Siden har det vært høydepunkt på høydepunkt. Peer Gynt må nevnes, ikke bare i respekt for Stein Winge, men fordi dette er en livsbejaende forestilling man uansett blir i mer enn godt humør av å se. Bare det å få nasjonaldramaet presentert på denne måten og Nasjonalballettens prima ballerina viftende med sine lange ben omtrent midt oppe i fanget ditt er en begivenhet i seg selv.

Og danseforestillingen TanGhost, Ibsens Gengangere gjort om til tango, var også noe som satt. “Moderne Ibsen som treffer”, skrev Kulturspeilet etterpå.

Det store clou’et var selvfølgelig Schaubühnes oppsetning av Et dukkehjem – eller Nora. Også dette oppsiktsvekkende teater, ikke minst ved stykkets fysiske side. Noe av det beste var at forestillingen skled utenom vulgære naken-scener og bruk av mikrofoner, selv om Helmer-barnas bruk av popmusikk – komponert av forestillingens dr. Rank – ikke var for de døve ørene.

Mikrofonene drepte en annen prisbelønt Nora-oppsetning, den fra Thalia-teatret i Hamburg. Her ser man hvordan mikrofoner kan ødelegge. En mygg i et talestykke kan forårsake stor skade. Derved ikke sagt at bruk av mikrofoner er en uting. Også i Borkmann ble det brukt mygg, men hvem la merke til det?

Men summen av det hele – mikrofoner eller ikke – er at dette var en festival som satte store spor etter seg. Nationaltheatret kan surfe videre på sine fire egenproduksjoner – Kulturspeilet fikk bare sett tre av dem! – utover i sesongen, kanskje helt fram til jul. Men best av alt, festivalen gir inspirasjon og skaper kontakter. Det vil vi få nytte av framover.

For om to år er vi på vei inn i et stort Ibsen-jubileum.