Ibsenfestivalen 2006 – Nationaltheatret 5.9.
Hedda Gabler
Gjestespill fra Schabühne Berlin, med: Lars Eidinger, Katharina Schüttler, Lore Stefanek, Annedore Bauer, Jörg Hartmann og Kay Bartholomäus Schulze, regi: Thomas Ostermeier
Endelig begynner Ibsen-festivalen å sette seg. Etter en noe famlende start, nærmet det seg store høyder med Dramatens Borkman-forestilling i slutten av forrige uke. Og med denne praktfulle Hedda fra Berlin har vi foreløpig nådd toppen.
Det er en fantastisk forestilling. På alle plan er det bare å si at dette ga oss en teaterkveld av store løft. Du går ut av teatret med en opplevelse rikere. Det er i slike situasjoner at du må erkjenne hvor befriende og berikende godt teater er og hvor usannsynlig godt det er for sjelefreden.
Bare synet når teppet går opp sier det meste. Her stemmes sinnet til ro, det voldsomt estetisk vakre scenebildet gjør kanskje sitt til at forestillingen sitter fra første stund av. Det er et scenebilde som skapt for illusjonen, som frir til fantasien og setter i gang handlinger og tankerekker på flere plan, i flere dimensjoner.
Titteskapsteatret er forlatt framfor et flerdimensjonalt scenebilde i glass som ved hjelp av dreieskiva stadig skaper nye scenerom, nye vinklinger og måter å se stykket på. Det blinker og funkler i lys overalt, noen ganger treffer det deg direkte som tilskuer ute i salen, andre ganger kan vi befinne oss ute på en trafikkert gate med alle billysene mens vi andre ganger igjen kan se portrettet av forestillingens Hedda. Mest av alt skaper det en illusjon av spillet i spillet, vi kan mer se enn ane hva som foregår bak lukkete dører og stengte vegger. Og et speil rett over scenen skaper en forbløffende vinkling der vi i enkelte situasjoner kan se de medvirkende nærmest ovenfra.
D
ette scenebildet er nesten verdt forestillingen alene. Det er en estetisk nytelse en ikke kan gå glipp av.
Thomas Ostermeiers iscenesettelse er moderne uten at det er foretatt ‘moderne’ grep som virker forstyrrende. Visst er teksten fresjet opp, nye ord og begreper er lagt til uten at det virker forstyrrende. Men Ibsens mange tankestreker er langt på vei i behold. Dokumentene til Eilert Løvborg, for den saks skyld også Tesmans, er erstattet med lap top’er. I stedet for å brenne dokumentene som kan stå i veien for hennes borgerlige og falske lykke, slår Hedda datamaskinen i sønder med en hammer og opplyser til sin ektemann at ‘restene’ befinner seg ute i grillen i haven. Aids dukker opp, tidsriktig i en situasjon hvor bruken av dette ordet som virkemiddel virker helt riktig.
Dessuten har Thomas Ostermeier skapt et drama som sakte men uten forklarende pekefinger vokser seg til, blir sterkere og klarere i sin utforming og får en tegning hvor alle sidene ved Ibsens drama blir streket ut og står brennende fast for deg. Det føles på ingen måte som noe ubehag at den to timers lange forestillingen spilles uten pause. Du fjetres av dramaet og lar deg rive med av det overordentlig vakre scenebildet. Det er en forestilling som vil sitte lenge!
For sin innsats i forestillingen som Hedda er Katharina Schüttler kåret som ‘årets skuespiller’ i Tyskland. Rettferdig! Men mye av rosen for forestillingen må også tilfalle instruktøren og de øvrige medvirkende.
Kontrasten til teatrets egen Hedda oppe på Amfi blir desto tydeligere. Teatrets forsøk på å tolke Ibsens drama blir i sammenlikning helt ynkelig og nesten pinlig. Men det er slik det skal være. En Ibsen-festival skal gi oss impulser og nye inntrykk. Framfor alt, vise oss at Ibsen er universell, og at det er flere måter å forstå hans tekst på.
Visst var ikke forestillingen som sådan helt perfekt i går. Publikum ble holdt igjen til langt ut i forestillingstiden og det var tydelig å merke at skuespillerne ikke følte seg helt bekvemme og fikk den kontakt med salen de hadde forventet. Men det betyr mindre, det blir bare for bagateller å regne. For hovedinntrykket står igjen, og det er stort! Og applausen var, til kalde Norge og Nationaltheatret å være, stor, rungende, varm og overbevisende fenomenal.
Alt ved denne forestillingen var riktig. Bare den detaljen at tekstoversettelsene var overlatt til tre svært små skjermer av høyttaleres størrelse slik at du kunne hvile blikket på skuespillerne uten å ‘hoppe’ med hodet og øyekastene og likevel få med deg teksten, hører med til helhetsbildet. Og musikken? Jo Beach Boys anno 1968 fra Brian Wilsons tid med Pet Sounds og Smiley, den var smakfull og riktig.
Det er selvfølgelig utsolgt på resten av gjestespillet. Men Berlin er ikke langt unna. Forestillingen er alene verdt et storby-besøk på Schaubühne!
