Farvel Dagbladet

Bråket i Dagbladet har preget nyhetsoppslagene de siste ukene. Mest pepper har en uklok sjefsredaktør fått. Det spørs om ikke eks-SV’eren Thor Gjermund Eriksen har vært for ivrig til å svelge kameler i forsøket på å tekkes styret og den nye tid med en konsulentrapport som foreslår betydelige innsparinger.

Kuttene i Dagbladet blir så betydelig at det er spørsmål om avisa vil bestå som en av våre to store løssalgsaviser. Det som imidlertid synes mer og mer tydelig er at ‘Dagbladet-ånden’ blir historie. Det Dagbladet har stått for, den kritiske avisen som ikke er redd for å si fra mot trangsynthet og intoleranse og som preger kulturdebatten, vil bli definitivt borte. Riktignok fikk avisa nylig et lite flash av fornstora dager med sine reportasjer om den ekstreme pinsemenighetstilknytningen til noen av Dagfinn Høybråtens nærmeste medarbeidere, ikke minst i reaksjonen fra ‘gubben sjøl’ etterpå. Men dette blir som en liten episode i avisas dødsferd som et seriøst organ.

Denne utviklingen har lenge vært i gang. For ikke å tape i konkurransen om løssalget har avisa i lenger tid styrt mot det banale oppslaget og sensasjonene. Kulturstoffet er blitt omdefinert til å oppfattes dithen at kultur er det samme som snuskporno og filmstjernmesladder. Hvem som ligger med hvem og pikante sex-oppslag skal prege kulturoppslagene og forhåpentligvis få lesere. Fjortissladder overtar.

Verst har det vært med nettutgaven dagbladet.no som faktisk har vært noe nær et lavmål i journalistisk henseende. Nettutgaven plasserer seg ikke bare klart som den minst interessante – mens den for ikke lenge siden var den mest lesbare – av våre storavisers nettutgave, den har også foretatt juksekoplinger med opplagt betalte annonser lagt inn i oppslag som har vært forstemmende og nedverdigende for et uavhengig presseorgan.

Vi hadde tidligere et oppslag på det forferdelige oppslaget om ‘griserunk’ i vedkommende nettorgan, at en engelsk kjendis hadde gått til patetiske håndgripeligheter. Dette var til da det totale lavmålet av hva vi hadde sett i norsk presse, men alt tyder på at det er ikke siste gangen vi vil oppleve slikt i Dagbladets eller dagbladet.no’s spalter.

Dagbladet har en viktig historie i norsk samfunnsliv. Det var den kritiske avisa som tidlig tok opp kampen mot mørkemenn og trangsynthet. På 1930-tallet sto det fram og talte klart mot den gryende fascismen og nazismen mens resten av den borgerlige pressen med Aftenposten i spissen inntok en klart annen holdning. Til tider sto Dagbladet alene sammen med arbeiderpartipressen. Den innsatsen avisa har gjort i tiårene etter krigen for sosial rettferdighet skriver seg også inn i norsk presses gullrammer.

I slike tider sto personer som Johan Borgen, Arne Skouen og andre betydelige aktører i norsk samfunnsdebatt og kulturliv fram som avisens medarbeidere. Det kunne være morsomt å spørre de (sikkert) unge konsulentene om de forbinder noe med navnet Gunnar Larsen?

I andre land har vi lenge hatt interessekonflikt i dette skjæringspunktet, hvem skal bestemme, eiernes ønske om inntjening og profitt eller kravet om et uavhengig og frittstående avisorgan som også tør å si fra overfor eget styre og eiere? I USA, Frankrike og Danmark har vi levende eksempler på at frittstående kritisk presse kan overleve og faktisk ha vekstvilkår. Det er ikke slik at leserne nødvendigvis vil ha banalsex, fjortis-stoff og filmstjernesladder.

Eller for å si det på en annen måte, for de aller fleste av oss betyr det mer at vi har en kritisk presse med opplag på 100 000 – eller gjerne ti tusen som Klassekampen – framfør et skandaleorgan som selger 300 000. Til det siste har vi Se og Hør og andre som tjener penger på folks dårlige smak og sans for å kravle i andres privatliv og groteskbisarre vaner.

Dagbladets vei synes beseglet. En avisredaktør kan ikke overleve med hele staben mot seg. Og ingen avis kan overleve ved å kutte ut en tredjedel av staben og gi på båten det som er avisas styrke og særpreg. Forfallet kommer bare til å fortsette. Vi ser tallet hundretusen og kanskje under uansett. Men samfunnet taper. En kritisk stemme vil forstumme. Samfunnet blir dummere.

Hadde det ikke i lengden lønt seg likevel å satse på Dagbladet som frittstående og uavhengig? Skal børsen nødvendigvis seire over katedralen?