Farvel til Previn

Formelt er han sjefsdirigent i Oslo sesongen ut. Men Andre Previn har holdt sine siste konserter som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. Musikk av Benjamin Britten dannet hans avskjed med konsertpublikummet i landets hovedstad.
Samlet sett kan en bare konstatere at denne perioden ikke ble som forventet. Nedtur er ordet.

Ingen gråter for dette. Da han overtok som sjefsdirigent etter at orkesteret noen tid hadde vært uten, ble han tatt imot med utstrakte armer av alle. Ikke minst satte orkesteret stor pris på hans måte å dirigere på. Som orkesterleder var han den stikk motsatt av forgjengeren Mariss Jansons. Og det kunne trenges, etter tyve år med stram disiplin, årvåken detaljoppmerksomhet og en aldri hvilende pågåendhet, var det på tide med noe annet. På tross av de seire Mariss Jansons førte orkesteret til, kan det heller ikke stikkes under en stol at det hadde sin pris.

Med Previn ble det noe annet. Rolig og avslappet lot han orkesteret spille ut og finne seg til rette, finne sin ‘melodi’. En kritiker i Wien bemerket dette da orkesteret var på turne der for et par år siden, han kunne minne om Richard Strauss i sin orkesterledelse. Han hadde også denne suverene og avslappete stilen på podiet.

Sammenlikningen er ikke ueffen. Begge har gjort seg gjeldende i feltet komponist – dirigent. Ettertiden vil vise hvor mye av Andre Previns komposisjoner som vil bli bevart og spilt, Richard Strauss er jo uomtvistelig en av dagens mest spilte komponister og er allerede nå så å si glemt som dirigent, utenom en anmelder i Wien.

Så er da også hans Alpesymfoni blitt et av verkene som Andre Previn har hatt størst suksess med i Oslo. Hele to ganger har han ledet framføringer av den her i løpet av sin tid. Verket ble også valgt ut til turneer orkesteret hadde i Wien og USA.

Men den begeistring mange følte ved Andre Previns komme i Oslo, fortok seg raskt. Det viste seg at mannen ble altfor fort skrøpelig og gammel, og i de siste konsertene ble man mer og mer opptatt av om han i det hele tatt greidde å krabbe seg opp på podiet. Vi som så ham streve seg fram den korte avstanden mellom hotell Continental og Konserthuset, tydelig synshemmet, syntes avgjort synd på ham.

Oppmerksomheten ble kanskje i større grad forgjengeren Mariss Jansons til del i hans sjefsperiode. Midtveis i Previns sjefstid ble CD’ene med innspillingen av Mahlers første og niende symfonier sluppet. SIMAX-CD’ene vakte jubel og begeistring, ikke minst i Tyskland. Her fikk den også priser. For München, som nå hadde fått Mariss Jansons som ny sjefsdirigent, var applausen stor.

Begeistringen og entusiasmen for Previn falt tilsvarende i Oslo. På tross av de helt store framførelsene – som hans Alpesymfoni – er det blitt lenger og lenger mellom de helt store høydepunktene. Men det må understrekes, han er en erfaren musikkpersonlighet. Om kroppen er svak, er hodet i sin fulle orden og han har evnet å gi oss store musikkopplevelser. Men kontrasten til denne ukes konsert – med en tidligere sjefsdirigent i Oslo-filharmonien Herbert Blomstedt – var så altfor tydelig. De er noenlunde jevngamle, men Blomstedt viste en inspirerende vilje og friskhet som vi har savnet ved Previn.

Forventningene til Previn var store i sin tid. Man så for seg at han skulle lede orkesteret på turneer og gjestespill utenlands og at den kombinasjonen Previn – Oslo-filharmonien ville føre til nye internasjonale triumfer for vårt fremste orkester.

Superlativene har heller ikke manglet de gangene orkesteret har vært utenlands. Men Previn har vært nødt til å innstille reisevirksomheten, det kommende gjestespillet i Storbritannia og Brussel om et par måneder vil eksempelvis skje med en annen dirigent.

Mangelen på entusiasme har utvilsomt ført til at konsertpublikummet har vist manglende interesse for konsertene. Dette har gitt seg tydelig utslag enkelte kvelder. Heldigvis har orkesteret svært lojale og voksne medlemmer. De gangene vi har fornemmet at ‘stemningen’ ikke var helt god, for å si det slik, Gershwin-konserten er et eksempel i så måte, har vi vært unntatt de store utspillene i presse og media. Vi har også fornemmet at humøret ikke alltid må ha vært på topp når man føler at man blir altfor fort gammel. Derfor er det prisverdig gjort at man har holdt masken og vært så lojale i et yrke som stiller nesten umenneskelige krav til samarbeid og det å holde ut med hverandre.

Previns tid startet friskt med kammerkonserter i Gamle Logen med sjefsdirigenten som tydelig entusiastisk utøver på klaver. Men det ble med dette, og kombinasjonen utøver – komponist – dirigent har vi sett mindre og mindre av. Det siste, Previn som jazzutøver, hadde vi egentlig ikke forventet noe av – ingen plutselig opptredener i Oslos klubbmiljøer har heller forekommet. Det har vært for langt fra Stortingsgata til Nilsen. Han dro derimot med seg sin kone, unge Anne-Sophie Mutter, på konserter og turneer og det er kanskje noe av dette som vil bli stående ved Previn-perioden som noe av det mest berikende ved den. Vi sikter her særlig til Tsjaikovskij-konserten i september 2003.

Vi vil takke Andre Previn for hans år i Oslo. På tross av alt vi har nevnt, og at utviklingen har tydelig pekt en annen vei enn under forgjengeren Mariss Jansons, vil vi likevel takke ham for hans innsats. Han har tross alt gitt oss noen store konsertkvelder. Vi ser at han framover vil dirigere litt i München hvor han er bosatt og i nabobyen Leipzig. Dessuten vil notepapiret sikkert få seg noen påtegnelser utover, dette vil han ha tid til og dette vil en hel verden forvente. Hans opera A Streetcar named Desire roper faktisk på en oppfølger!