Fire måneder med Petrenko

Vi kan notere oss for de første fire månedene med Oslo-filharmoniens nye sjefsdirigent Vasily Petrenko.

Det har knyttet seg store forventninger til den nye sjefsdirigenten. Helt siden Mariss Jansons førte Oslo-orkesteret opp i verdenstoppen i sin tid har det vært forbundet med store forhåpninger til en ny sjefsdirigent. Vil den nye sjefsdirigenten fortsette utviklingen etter Mariss Jansons eller vi orkesteret bare hevde seg som et godt kompentent og brukbart orkester her hjemme og i Norden?

Orkesteret har opplagt hatt sine store øyeblikk etter at Mariss Jansons forsvant på begynnelsen av 2000-tallet. Klarest går dette fram på besøk på Proms-konsertene i Albert Hall i London. De var der i 2008 med daværende sjefsdirigent Saraste og senest nå i høst med Vasily Petrenko. Med den forrige sjefsdirigenten Saraste oppnådde orkesteret utvilsomt noen oppturer. Særlig har det vært noen store øyeblikk med Mahler. Det er også blitt en CD-innspilling med Mahler og Saraste – den sjette symfonien, en innspilling som vi setter svært høyt.

De som var til stede på konserten med Petrenko rett før jul kunne notere at det ble foretatt opptak til en planlagt CD-utgivelse av Mahlers første symfoni. Denne symfonien ble også gitt ut på CD i en innspilling med Mariss Jansons for snart femten år siden. Derfor kunne vi uten vanskeligheter vurdere datidens dirigent ned nåtidens. Og det var oppsiktsvekkende hva vi opplevde!

Vasily Petrenko gjennomførte symfonien på en langt annen måte enn Mariss Jansons. Det mest slående var tempoet. Dagens symfoni føk unna i et langt annet tempo og mye raskere og friskere enn den gangen. Det var faktisk en langt bedre versjon av Mahlers første symfoni vi hørte i år enn for femten år siden. Det sier ganske mye.

Vi vil ikke påstå at Vasily Petrenko er en langt bedre dirigent enn Mariss Jansons. Men han har en styrke som den tidligere sjefsdirigenten ikke hadde. Mens Mariss Jansons hakket og hakket på detaljer, har Petrenko en måte å kommunisere på, få kontakt med musikerne, som gjør at de evige repetisjonene inntil kjedsommelighet ikke behøver å finne sted. Han har et lydhørt og disiplinert orkester foran seg. Det gir seg utslag i store opplevelser for pubikum.

Petrenko hadde en lei start på sin Oslo-periode. Han plumpet midt ute i det med noen mildest talt håpløse uttalelser om kvinnelige dirigenter. Det var som å få demonstrert den gammeldagse autoritære i Putin-tenkingen på nært hold her hjemme. Heldigvis landet han på et vis ned på begge beina. Man innså raskt at mannen ikke var ansatt for å føre kvinnekamp – men for å lede et orkester i konserter.

Verre var det i England der han står i spissen for to viktige symfoniorkestre i Liverpool og landets nasjonale ungdomssymfoniorkester. Her ble magaplasket hans umiddelbart møtt med krav om at han måtet trekke seg fra begge disse stillingene. En kulturnasjonal som Storbritannia kunne ikke ha en mann med et slikt primivivt kvinnesyn i ledelsen for to viktige nasjonale institusjoner.

Men Petrenko kjøpte seg hus på Ullern i Oslo og forberedte seg på sin Oslo-tilværelse med en erfaring rikere. I høst gjennomførte han også en strålende konsertant framføring av Den flyvende Hollender som han også har ledet operaframføringene av på Mikhailovsky-teatret i hjembyen St. Petersburg denne sesongen.

Petrenko har allerede gitt oss store opplevelser i konsertsalen. Vi har mye å glede oss til i årene framover!