Flau bris over Bjørvika

Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 16.1.2014, Händel: Alcina, Nicole Heaston, Tuva Semmingsen, Kristina Hammarström, Silvia Moi, Jakob Zethner, Marius Roth Christensen, Johannes Weisser, Maren Myrvold, Barokksolistene, Musikalsk ledelse: Bjarte Eike og Christopher Bucknall, regi: Francisco Negrin

Det blåste flau bris over Bjørvika i går kveld. Den norske førstegangsoppføringen av Händel-operaen Alcina ble ikke den feststunden vi forventet.

Det var først og fremst tilretteleggingen som ikke holdt mål. For de av oss som ikke er detaljert inne i Händels verden – i hvert fall ikke når det gjelder Alcina og det er nok de aller fleste av oss – var det så å si plent umulig å forstå hva det dreide seg om før etter at en time eller to hadde gått.

Barokk-opera, stort anlagt og en god del lenger enn vanlige tre -aktere. Det er første gangen Alcina spilles i Norge, og det måtte vi endog ha et nytt operahus for å få til. Denne Händel-operaen er av hans mest spilte i dag – og da var det sannelig på tide vi fikk se den her hjemme også!

Händel var den store folkeforlysteren i London på begynnelsen og midten av 1700-tallet. Hans operaer og oratorier kunne samle tusenvis av begeistrete tilhørere. Det er ikke å ta for mye i å si at han kan sammenliknes med de fremste musical-stjernene av i dag.

Det var et topp solistlag som møtte oss på scenen. Sterkest briljerte hovedrolleinnehaveren Nicole Heaston som trollkvinnen Alcina. Det var tydelig at komponisten var bevisst på denne rollens vokale muligheter. Han hadde lagt inn noen partier hvor Nicole Heaston virkelig fikk anledning til å smelle til. Særlig i annenakten.

Men også de øvrige markerte seg bra. Vi likte Silvia Mois spretne og lekne Morgana, en passelig blanding troskyldighet og alvor som sto godt til rollen. Det var også hyggelig med bekjentskap med norske Danmark-bosatte Tuva Semmingsen.

Vi hørte nye klanger fra orkestergrava. Bare det i seg selv er velkomment. Barokksolistene bærer sitt navn med rette. Først og fremst er det et ensemble bestående av solister og med barokk-musikk som utgangspunkt. Men etterhvert som forestillingen gikk sin gang virket det som om solistene hadde latt seg smitte av den noe daffe og tilbakelente stilen til kveldens instruktør. Det ble ikke nok fart og spenst i framføringen.

Som sagt er det selve utformingen og tilretteleggingen av forestillingen som etter vår mening sviktet. Nevnt er det problemet som meldte seg umiddelbart: hvem er disse menneskene, hva er konflikten og hva dreier det seg om? Uten dramatisk nerve – en fortelling – var det svært vanskelig å forstå noe i det hele tatt til å begynne med.

Det kom seg gradvis etterhvert. Etter en drøy time og vel så det datt jo noe av bitene på plass. Det dreier seg om trollkvinnen Alcina som på sin øy forhekser alle og hvor kjærligheten er det sentrale. Forviklingene som oppstår løses ved at alle selvsagt får hverandre til slutt og at trolldomskraften brytes. Til tider kunne vi oppfatte det slik at vi nærmest skulle synes synd på den etterhvert forsmådde trolldomskvinnen som så sin kjærlighet smuldre opp.

Dertil kom at scenebildet var håpløst kjedelig. Det pirret ikke på noe som helst måte. Bølger i bevegelse var løst på et ikke-engasjerende vis også tatt i betraktning hvilke muligheter den nye scenen gir til slikt.

Det som derimot sto seg og som gjør at et operabesøk ikke er helt bortkastet, er Händels herlige musikk. Han vet hvordan han skal tilrettelegge og den ene herlige perlen etter den andre setter seg fast hos oss.

Akkurat det gjorde at kvelden ikke var helt forgjeves. Der mye vesentlig svikter redder Händel stumpene.

Det var mange som gikk i pausene i går. Et godt råd til alle som synes dette blir for kjedelig og langtekkelig: det er i den siste akten det skjer. Her får vi den farten, spruten og energien vi savnet i de to første aktene. Hold ut!