Samtidsfestivalen 2009 Premiere Nationaltheatret Amfiscenen 28.8.2009
Sigarev: Plastilina
Ine Jansen, Marte Magnusdotter Solem, Anne Marie Ottersen, Ingjerd Egeberg, Kim Sørensen, Mattis Herman Nyquist, Endre Hellestveit, Finn Schau, Erik Hivju, Trond Brænne, regi: Yngve Sundvor
Skarpere kontraster får vi ikke. På Amfiscenen opplever vi russisk dramatikk av en helt annen sort enn den russiske dramatikken vi opplevde dagen før nede på Hovedscenen. Plastilina er et stykke saftig nåtidsdramatikk, skrevet av Vasilij Sigarev for bare få år siden.
Det er et stykke uten egentlig handling. De mer eller mindre korte sekvensene tar oss fra fortid til nåtid i ett sett. Hovedpersonen Maksim (Kim Sørensen) opplever å bli trukket mer eller mndre uforskyldt inn i ulykksalelige episoder samtidig som minner fra hans ungdom og oppvekst stadig legges inn.
Her er fyll, vold, sex og vanvittige episoder i en kø for å få tak i kjøttdeig. Kim Sørensen har så å si kontinuerlig en røyk i kjeften. Regnet siler ned, folk i svarte regnfrakker farer fram og tilbake over scenen i heseblesende tempo.
Det er denne fabulerende nærmest absurde verden som regissøren Yngve Sundvor tar oss inn i. En eim av Beckett ligger over forestillingen.
Vasilij Sigarev skal skildre et postkommunistisk samfunn i Russland. Denne forestillingen får godt fram bildet av desperasjonen og det fortvilte i et samfunn hvor lover og regler har tatt seg en pause. Menneskelig anstendighet eksisterer ikke lenger. Maksim drives inn i en uvirkelig verden hvor han søker tilflukt i å klå på en plastilina-figur.
Mye av stykket kan forklares av dramatikerens egen historie. Vasilij Sigarev bor i Jekaterinburg i Ural. Her opplevde befolkningen rundt årtusenskiftet at det lå enorme verdier i å plukke titan ut fra de enorme avfallshaugene som lå der etter gruvedriften. I en kort tid opplevde man kjappe og mye penger, men når det var slutt tok rusmisbruk og aids over. Sigarevs egen bror ble fengslet for å ha forårsaket et dødsfall i et fylleslagsmål. Mye av dette stykket er spunnet rundt brorens historie. Historien om kjempedildoen som stykkets person Maksim tar fram da hans plagsomme mor (Ingjerd Egeberg) – kledt i en sovjettliknende grå mellomting av uniform og hverdagsplagg – skal kroppsvisitere ham bygger på en virkelig hendelse da Sigarevs bror ble utvist fra skolen for å ha laget en kjempepenis av plastilina for å skremme en lærerinne som tok ham i å røyke på do.
Jeg ble faktisk i svært godt humør av denne forestillingen. Tross det absurde og svarte temaet og fortvilelsen som ligger som stadig plaskende regnvær over stykket, kan du ikke annet enn å frydes over å oppleve teater på denne måten. Det er frodig spilleglede, skuespillere som trives på scenen og en atmosfære av rett og slett godt teater.
Det er mulig at humøret mitt ble påvirket som kontrast til hva jeg opplevde dagen før nede på Hovedscenen. Men man behøver ikke å se en elendig oppsetning av Gorkij for å frydes over en fremragende oppsetning av russisk dr
