Premiere Den Norske Opera 26.4.2003,Verdi: La Traviata, Claire Rutter (Valary), Francesco Grollo (Alfredo), Stephan Gadd (Germont), Svein Erik Sagbråten (Flora), Elsa Susanna Dahlgaard (Annla), Arild Helleland (Gastone), Thor-Inge Falch (Baron Douphol), Gregg Santa (Marquis D’Obigny); Den Norske Operas kor og orkester, dir.: Enrique Mazzola regi: Stein Winge scenografi: Tine Schwab
Kanskje kan man si at den langvarige ordnende applausen skyldes publikums umiddelbare glede over endelig å se en ny versjon av en gammel traver ved Den Norske Opera.
Ja, kanskje det. Men det er ikke til å underslå at dette er en knakendes god oppsetning. Stein Winge har maktet å gi dette dramaet liv og karakter. I tillegg er oppsetningen praktfullt besatt med en glitrende god Claire Rutter i hovedrollen.
Derfor kan man kanskje si at enkeltes glede over endelig å oppleve noe ordentlig nytt – og ikke campinglivets gleder – på Den Norske Operas scene, var ekte og til å ta og føle på. Men gleden kom i første rekke over det vi så og hørte.
Det er første gang jeg opplever en oppsetning av La traviata hvor personene levendegjør sin rolleskikkelse på en slik måte at man virkelig kommer inn under huden på dem. I første rekke er det faren, sunget av Stephen Gadd, som når inn til oss i sin fortvilelse over at ha mistet sin sønn til det han opplever som en lettlivet kurtisan.
Her er det teatermannen Stein Winge som viser sin brodd. Lang prøvetid, prøving og feiling for de medvirkende og ikke den stilen at hovedrolleinnehaveren lander på flyplassen på dagen og står på scenen om kvelden i sitt medbrakte kostyme, slik dessverre opplever ved mange ledende operahus. Her har vi fått demonstrert at en levende operaoppsetning er resultat av en skikkelig prøvetid, som vi også har erfart ved Stein Winges tidligere oppsetninger ved operaen, senest Falstaff.
Her kommer kjemien fram. Det er helt opplagt at en slik måte å tilnærme seg stoffet på, også utløser viktige ressurser hos aktørene. Vi kunne se det på Claire Rutter som hadde en voldsom gjennomslagskraft og ikke bare på det vokale. Og vi kunne som sagt merke det på Stephen Gadds svært overbevisende farsskikkelse.
De som hadde ventet seg en ny skandale fra parhestene Winge/Schwab – som Don Giovanni i Stockholmsoperaen eller bassenget på Elverket – kunne trekke et lettelsens sukk. Riktignok kunne ikke Stein Winge dy seg helt. Noen påfunn må vi finne oss i, som i åpningsscenens lille hint om sprøyter og aids. Men hele tiden underlagt et strengt regimessig forløp, det forsterker i stedet for å forstyrre.
I denne oppsetningen har man valgt en ny “kritisk” versjon av operaen. Forskjellen ligger i det musikalske, men er så lite påtakelig at de aller fleste neppe vil merke noen forskjell. Verdi skrev neppe for trekkspill, slik vi tydelig hører som bakgrunnsmusikk et par ganger. Men en synthesizer bak kulissene er helt riktig tenkt.
Det som forbauser mange vil sikkert være kjønnsforvirringen. Flora som er Violettas venninne og på mange måter framstår som den ledende kurtisanen i Paris-miljøet – eller sjefshora om man foretrekker et direkte uttrykk – synges av en tenor, Svein Erik Sagbråthen. Dette er et grep vi likte, det rykker opp et tradisjonelt kjønnsmønster, gjør forestillingen mer alment tilgjengelig og skaper en ekstra dimensjon til handlingen.
Men alt er ikke bare ros. Noen svakhetspletter finnes det. Et par steder kan det plutselig bli stillestående. Men det er også her at rolleskikkelsene får rom og dybde.
Opera er ikke bare teater, det er også musikk. Der oppsetningen glimrer med de riktig store navnene, har vi til gjengjeld en gjennomgående sterk besetning. Aller sterkest i hovedrollen. Claire Rutter eier en ekspressiv kraft i sin sopran som kler instruktørens måte å tenke drama på, her er de uttrykksmessige skiftningene i hennes koloratur med på å understreke handlingen.
Mye av den voldsomt og langvarige applausen etter teppefall må tilskrives henne. Det er mer enn vel fortjent.
Rosen må deles med resten av ensemblet, kor og orkester og den koreografien som var lagt forsiktig inn. En liten detalj som å regissere appplausen på den måten det var gjort, med kostymskift, bare styrker inntrykket av denne oppsetningen.
En flott La traviata! Måtte nå bare turen ha kommet til å skifte ut de over 30 år gamle oppsetningene som ennå står i repertoaret.
