Det er ikke hver dag at en norsk sanger debuterer i en hovedrolle i Wagner. Men det skjedde i Bjørvika november 2015. Merk datoen, et formidabelt kryss bak dagen den femte.
For dette var en hovedrolledebut som virkelig satte merker etter seg. Wagner er ikke den enkleste å synge. En hovedrolle tilsier at du står opptil flere timer på scenen for å framføre musikk som ikke er den letteste. Men her gikk det alldeles lekende lett fra første tone i skipperstua til Daland. Vi trodde knapt det vi hørte og satt hele tiden og undret på om stemmen ville holde helt til sluttstrek.
Det gjorde den! Og med mesterskap fylte hun rollen sin alldeles glimrende. Partiet i annenakta med jegeren Erik, sunget av Henrik Engelsviken, vil jeg her spesielt framheve. Da denne oppsetningen hadde premiere i Bjørvika for to år siden sang han i samme rolle og vi skrev den gangen at vi hadde fått en norsk Wagner-tenor av internasjonalt format. Nå kan vi føye til: også en norsk sopran.
Alt lå til rette for en stor Wagner-kveld. Vi merket det allerede med ouverturen. Hornene fikk straks svar fra basunene på den andre siden av den for anledningen store orkestergrava for illudere bølger og vindkast – og så var det i gang. Magne Fremmerlids bass runget når den norske skipperen gjorde sin entre. Spesielt magisk ble det med korene som uttrykksmessig var stilt overfor hverandre. Engelske Julia Jones hadde en god hånd med tilretteleggingen av denne musikken. Og så er det ekstra flott å notere en kvinne med dirigentpinnen, dem er det ikke for mange av!
Det er kanskje merkelig at vi ikke ennå har nevnt hovedrolleinnehaveren, svensk-danske John Lundgren. Grunnen er selvfølgelig at vi ennå har Terje Stensvold altfor frisk i minnet med denne forestillingen, han sang den som sin avskjedsrolle her for to år siden. Men også den svensk-danske barytonen kom godt fra det. Under applausen turnerte han fint de uregelmessighetene som oppsto da inspisienten (hele to ganger!) tydeligvis måtte ha sett en annen vei enn mot scenen da applausteppet ble beordret ned.
Wagner skrev sin første full-format opera etter de inntrykkene han hadde fått på en sjøreise på flukt fra sine kreditorer. Skipet søkte ly for en storm i Tvedestrandfjorden og ekkoet fra de norske sjøfolkenes sang mot de trange fjellveggene hadde gjort et stort inntrykk på ham. Med denne operaen tar han steget vekk fra den italiensk-pregete deklamatoriske arietradisjonen og inkorporerer musikk og drama som en helhet. Dette skulle følge ham livet ut og kuliminerte med den 16 timer lange Nibelungen-ringen som delvis bygger på Edda-sagn.
Den flyvende Hollender er også ved siden av Rhingullet den eneste operaen hvor han makter å holde seg under tre timers spilletid av de han skrev i sine voksne år. I Bjørvika ble denne samproduksjonen med Zürich-operaen og La Scala spilt to og en halv time i ett, noe vi knapt registrerte.
Det er også spesielt å oppleve denne operaen nå senhøstes i Bjørvika. I kveldsmørket fornemmer vi salt vindtrekk fra sjøen. Under åpninga av operaen i 2008 lå en fullrigger med røde seil i havna utenfor. I dag kan vi oppleve hvordan Wagners ‘norske’ opera riktig varmer oss innenfor.
Først og fremst av en hovedrolledebuterende norsk sopran. En flott og sterk debut!
Premiere Den Norske Opera & Ballett 5.11.2015 Wagner: Den flyvende hollender med: John Lundgren, Elisabeth Teige, Henrik Engelsviken, Magne Fremmerlid, Thorbjørn Gulbrandsøy,Tone Kummervold, Musikalsk ledelse: Julia Jones, regi: Andreas Homoki
