Forbudt kunst

Interessen for å ta fram og vise de verkene og kunstnerne som nazistene i sin tid fordømte som entartet – ukunstnerisk – har vært økende de siste årene. Både i Tyskland, Storbritannia og nå i New York har utstillinger som viser entartet Kunst vært vist de siste årene.

Naziregimet førte opp en liste over kunstnere og kunstverkerk de i sin tid anså som degenererte og ødeleggende for moralen. Naziregimet ville ha oppbyggende kunst, verk som viste helter og heltemot, historiske scener osv., alt som kunne bidra til å bygge rett ideologi og bildet av det ariske høyreiste mennesket. De ønsket ikke krøplinger fra skyttergravene i første verdenskrig eller uttrykk for 20-tallets fremmedgjøring.

Dette førte til en offisiell liste over entartet Kunst. Mange av de kunstnerne og kunstverkene som havnet på denne listen omfatter det som i ettertid er blitt akseptert som noe av det fremste Tyskland har av kunstskatter, først og fremst av ekspresjonistiske kunstnere. Blant disse finner vi eksempelvis George Grosz, Max Beckmann, Oskar Kokoschka, Otto Dix og Emil Nolde.

For mange av disse var vår egen Edvard Munch et forbilde. Men han var rett og slett for stor og anerkjent for nazistene til at de satte ham på en slik liste selv om mange av bildene hans utvilsomt uttrykker nettopp det nazistene fant ‘avskyelig’ og ‘demoraliserende’.

En utstilling med noen av disse kunstsnerne og kunstverkene vises nå på Neue Galerie i New York. Utstillingen er to-delt, den ene delen viser entartet Kunst og den andre den offisielle og godkjente kunsten. Her kan tilskuerne selv bedømme hva slags kunstsyn nazistene hadde og hva de henholdsvis forherliget og fordømte.

Flesteparten av de fordømte kunstnerne måtte rømme utenlands og skapte seg store karrierer. Andre som eksempelvis Nolde ble i et slags indre eksil under perioden.

Med musikken hadde nazistene også en liste over musikk de fordømte. Tolvtonemusikk, Hindemith, Kurt Weill og andre sto på denne. Jazz var selvfølgelig ‘degenerert’. Plateselskapet Decca lanserte for noe over ti år siden en serie med musikk som i sin tid ble fordømt av nazistene. Ukjente verk og komponister ble hentet fram og mye av dette fant så veien til konsertsalene og operahusene.

En komponist som Bertold Goldschmidt ble ‘gjenoppdaget’ med denne serien. Men også andre verk, som eksempelvis Victor Ullmanns Der Kaiser vom Atlantis – en bitende Hitlersatire som han komponerte og faktisk fikk framført i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, kanskje fordi nazistene rett og slett ikke skjønte slik satire – har funnet sin plass i dag. Også komponister som Kaas, Haása, Braunfels og Schulhof ble presentert i denne serien. For musikkverdenen var dette faktisk en slags revolusjon.

Det samme kan sies om de kiunstverkene som man trodde var tapt for alltid men som nå er i ferd med å dukke opp igjen i Tyskland.

Selv om slik fordømmelse av kunsten tilhører en fortid vi helst ikke vil snakke høyt om, er det likevel svært viktig å bli minnet om den. Kunstfordømmelse skjer den dag i dag i forskjellige poilitiske og samfunnsmessige avskygninger. Vi må lære av det som en gang skjedde.