Premiere Nationaltheatret 29.4.2006
Yasmin Reza: Et spansk stykke
Per Frisch, Lise Fjeldstad, Anneke von der Lippe, Ågot Sendstad, Nils Ole Oftebro, Regissør: Thea Stabel
Denne oppsetningen viser til fulle hvordan man skal gjøre bruk av et scenerom. På den nye Amfiscenen kommer vi tett opp til skuespillerne. Vi føler nærhet og dras umiddelbart inn i spillet. Her framføres skuespill uten deklamering, store fakter eller overspill. Vi er lykkelige befridd for mikrofoner og alskens fiksfakseri.
Etter forestillingen går vi fra teatret uten egentlig å kunne fortelle hva det hele dreide seg om. Forestillingen har mange historier og mange plan. Det kan dreie seg om et skuespill i skuespillet, eller spill av teater i teatret i skuespillet. Yasmin Reza sto ansvarlig for suksessen Kunst som ble oppført på Nationaltheatret for noen år siden, også den gangen med Nils Ole Oftebro. Dette nye stykket framføres for første gang i Skandinavia.
Store deler av Rezas tekst er resitasjon av teksten i et tenkt teaterstykke som det prøves på. Den fiktive spanske dramatiker Olmo Panero har nemlig skrevet et skuespill som inneholder utdrag fra et bulgarsk drama. Blandet sammen med egentlige skuespillet er det ikke rart at vi ganske tidlig mister tråden. Hva er hva? Fiksjon eller virkelighet? Men dette bekymrer oss ikke, vi frydes over elegansen i måten dette framføres på og tilbringer to timer med teater som trollbinder oss. Det magiske med teatret tar skikkelig tak i oss.
Så er det også Nationaltheatrets stjernegjeng som er på gang. Anført av en tydelig dempet Lise Fjeldstad – kanskje for dempet? – spilles det opp til de store høyder. Vi får en teaterkveld hvor det opprinnelige og enkle med teaterkunsten blir det avgjørende, kontakten mellom sal og scene, mellom den enkelte skuespilleren og publikum. Og den nye Amfiscenen får full anledning til å vise seg fram.
Stykket har i så måte mange fallgruver. Denne tilsynelatende five-o’clock-tea pludringen, eller gouter som det vil bli på fransk, er bare en gitt overflate som det skjuler seg en rik dybde under. Innfallsvinklene står i kø og vi kastes fra den ene situasjonen til den andre.
Skal man skissere noe av hva det handler om kan vi antyde at det dreier seg om en mor med to skuespillerdøtre og deres kjærester og ektemenn. Planet for denne delen av stykket er Spania og noen vil kunne si at settingen minner om Almodovar med sin absurde melodramatikk og teatralske høydepunkt. Men vi syntes ikke det, stykket har kraft nok i seg selv. Av og til pludres det med en kopp kaffe i hånda og vi dras inn i innholdsløse meningsløsheter av tekst fra et tenkt stykke i stykket, vi hopper så raskt over til det spanske familieplanet igjen. Skiftene til disse korte scenene finner sted med eleganse, sceneløsningen er enkel og ukomplisert. Det glir ukomplisert med raske overganger uten dunk og stønn.
Man kan gjerne si at dette utgangspunktet, en mor med to skuespillerdøtre, kan invitere til ellevill teaterlek. Det ville friste mange til å benytte seg av dette. Men i denne oppsetningen er spillet dempet, vi inviteres heller med på jovial sødme framfor de helt store utbruddene. Helt mot slutten spares vi likevel ikke for de koreografiske elementene og de sceniske effektene.
Særlig lot vi oss imponere over Ågot Sendstad som den ene skuespillerdatteren. Hennes fysiske prestasjoner mot slutten av stykket lar seg ikke beskrive, det er ting du bare må oppleve. Hun veksler raskt mellom søsterlig krangling og kiv med sin søster i stykket, spilt av Anneke von der Lippe, til triviell kjedsomhet med sin ektemann, Nils Ole Oftebro og familiedrama med sin mor, Lise Fjeldstad. Inntil det store øyeblikket kommer da hele familien på almovodar’sk vis flyr i tottene på hverandre.
Anneke von der Lippe har en herlig scene der hun som en ekte diva feier inn med nye kjoleskift og forventer de andres beundring. Nils Ole Oftebro spiller breddfull av scenesjarm.
Vi har nevnt at Lise Fjeldstad kanskje var noe for tilbakeholdende i sitt spill. Men hun skal også gi tegning til en middelaldrende mor som skal spille opprømt og nyforelsket i sin presentasjon av kjæresten for døtrene sine.
Lydkulissene er som resten av atmosfæren i stykket betydelig dempet. Av og til hører du omtrent ikke rubatoen på det elektriske pianoet, du bare vet at det er der. Christian Eggen står ansvarlig for dette. Det kunne stå som et godt eksempel på hvor effektivt dempet lyd kan fungere, mange har faktisk mye å lære av dette!
Alt i alt en stor teaterkveld. Vi opplever magien ved teatret levende framført av glimrende skuespillere. Om det ikke er noe tydelig budskap eller mening med dette stykket vil vi allikevel forføres av det som alltid vil være essensen ved godt teater, det gir deg en rik opplevelse.
Premieren fant sted få dager etter at Per Aabel ville ha fylt 104 år. Ingen ringere enn Wenche Foss entret scenen under applausen og overrakte Per Aabel-prisen for i år til Ågot Sendstad. Populært! Norsk teaters fremste diva fortalte at hun møtte henne første gang på prøve i «…hva er det nå det heter?» Raskt suffli: «Ja, – joggesko!»
