Forfriskende og humørfylt

Den Norske Opera & Ballett 18.8.2012 Haydn: Den øde øya (L’isola disabitata), Ingeborg Gillebo, Amelie Aldenheim, Kevin Greenlaw, Simon Bode, Det Norske Kammerorkester, musikalsk ledelse: Robert Howarth, regi: Hilde Andersen

Operaen er usedvanlig tidlig ute med sin første forestilling for sesongen, så tidlig at den så å si faller ned i en sommer som nesten ikke har vært her.

Det er til gjengjeld en utrolig frisk forestilling som Bjørvika-operaen kan gi oss, så levende og fortryllende at du kan ikke annet enn å bli i overstadig godt humør av å oppleve noe slikt.

Det kan skyldes mange faktorer, men fellesnevneren er utvilsomt at det er gjort helt enkelt, rett fram og uten fiks-fakserier, scenegags og komplikasjoner av noe slag. Her har et ungt ensemble funnet en setting hvor man på utradisjonelt vis unngår å finne noen dypere eller skjult mening med det hele, her er det tut-og-kjør for full maskin!

Haydns operaer er så å si ukjente i musikklitteraturen – og denne oppsetningen bidrar ikke noe vesentlig til det motsatte. Men det viktige er at man tar det som det er og lager en framifrå forestilling ut av det, kanskje nettopp i samme ånd som Haydn hadde tenkt. 

For den gode Pappa Haydn skrev sine operaer og symfonier ikke fordi det skulle være høyverdig kunstmusikk framført på noen ‘grønn høyde’, men for at de (i hvert fall for symfonienes del) grovt sagt skulle spilles som ‘underholdningen til middagen’ når fyrst Esterhazy hadde gjester. Slikt kan også sies med operaene, da blir det underholdning av en langt annen karakter enn hva den tids Wagner – Gluck – drev med.

Den øde Øya slik vi opplever den i Bjørvika blir noe langt mer enn middagsunderholdning. Haydn la såpass med seriøs musikk i den – i ouverturen og avslutningen – at den ble stående som et verk det lar seg gjøre å framføre med godt resultat også i dag. Vel å merke hvis man senker skuldrene, tar det som det er, glemmer alle mangel på ledemotiv, dramaturgi og dystrere assosiasjoner eller motiver – og lar det stå til.

Hilde Andersen har latt det stå til. I sin regi har hun uten bekymringer latt det hele utfolde seg på forscenen foran jernteppet og dermed kanskje også forsterket det historiske grunnlaget for hva dette egentlig er (til en større middag i fyrstens palass hadde man neppe noe grandios Wagner-teater til disposisjon når operaer skulle framføres…). 

Hun har fått følge av fire unge sangere som smitter oss med sitt humør, en ramme skapt av scenograf John Christian Alsaker(med en skilpadde som rører på seg!) og ikke minst Det Norske Kammerorkester som her spiller som aldri før (før forestillingen starter høres spredt og forsøksvis klimpring à la Hawai-gitarer). Kledd i solbriller og blå Hawai-skjorter opptrer de som om de fortsatt er på gjøglerier i Californias fjell (der hadde den mannlige delen endog ikke Hawai-skjorter…) og at sommerens opplevelser på Oijai-festivalen og andre steder fortsatt sitter i blodet.

Ta da med at en av de unge sangerinnene slik vi opplevde rett før ferien i Ulysses vender hjem, her folder seg ut på en herlig måte. Amelie Aldenheim er et scenetalent av dimensjoner. Når hun får lagt noen alen til med sin stemme har vi noen utrolige opplevelser i møte. Hun mestrer allerede skuespillerkunstem på en forbløffende måte, tendensene til overspill ble nydelig parert og dempet i rette øyeblikk. I kveldens rolle spiller hun det naive og troskyldige naturbarnet.

Ingeborg Gillebo var også et sympatisk bekjentskap. Hun var litt knuget av å spille rollen som den svartkledte sørgende helt til å begynne med men kom seg etterhvert og overbeviste alt fra starten av med en praktfull stemme. Gjestende Kevin Greenlaw og særlig Simon Bode gjorde også et svært godt inntrykk og bidro med sitt humørfylte spill til at denne forestillingen ble et funn av sprelskhet og godt humør – på tross av en opera som knapt kan kalles en opera.

Slikt skal det gjøres! Middags-selskaper eller ikke.