Premiere Nationaltheatret 17.4.2010.
Yasmin Reza: Blodig alvor.
Ågot Sendstad, Kim Haugen, Gisken Armand, Mads Ousdal, regi: Kjetil Bang-Hansen.
Du får uten tvil en fornøyelig stund i teatret. Yasmin Reza er en dyktig teatersnekker. Hun vet å porsjonere ut sine godbiter. Med en blanding av humor og alvor med replikker som uvergelig kaller på smilet og latteren oppnår hun utvilsomt det som er hovedformålet med en teaterkveld: en fornøyelig og underholdende aften.
Men det blir ikke mer. Hennes nye stykke er blottet for psykologisk dyplodding. Her er intet Strindberg for å si det slik.
Det krangles innett på Nationaltheatrets hovedscene. I en setting med en dominerende sofa midt på scenen får vi assosiasjoner til oppsetningen av Virginia Woolfe for noen år siden. Men her blottstilles ikke livsillusjonsbedraget fra det ene paret, snarere fyker motsetningene på kryss og tvers de fire personene i mellom blandet opp med mykere stemninger og faktisk også enkelte små øyeblikk av seksuelle spenninger som forrykker den hårfine balansen personene i mellom.
Men det blir for dødt. Teater skal ikke nødvendigvis være Jon Fosse. Det skal underholde og more. Sånn sett kan man si at denne oppsetningen bærer langt på vei. Men det gir ikke noe mer enn en fornøyelig aften. Og dessuten syntes vi det skurrer litt i å ta opp tidligere tiårs problematikk med samværsrelasjoner. Et evig problem, javel, men Lars Norén gjør seg ikke like godt til enhver tid og ved enhver anledning.
To ektepar møtes for å diskutere hva som skal gjøres etter at deres sønner har røket i tottene på hverandre. “Vi er dannete mennesker, noe vår sønn tydeligvis ikke er“, sier advokat Arvid Reistad i Mads Ousdals skikkelse. Men den dannete fasaden slår snart sprekker, det hele utarter til en marerittaktig kveld med krangling på kryss og tvers, ikke minst innad i ekteparet Dahl – Gisken Armand og Kim Haugen.
Vi opplever mange gode enkeltprestasjoner på scenen. Stykket inneholder en parallell handling som består av mobiltelefonsamtaler. Advokatens stadige kimende telefon kaller til å begynne med på smilet, men blir i lengden uttværende. Inntil det på slutten kommer en ny mobil-klient inn i bildet. Da oppstår et øyeblikk av noe som kunne være teatermagi – men som bare renner ut. Farmasøytiske firmaers uærlighet får seg ikke den smekken de kanskje fortjener.
Det er Gisken Armands herlige temperament som driver denne forestillingen. Særlig er hun flott i høydepunktene. Mads Ousdal er den kuule advokaten som etterhvert må kaste både slips og fine fasade. Ågot Sendstad spiller den høyst bornerte og fise-fine damen som viser seg å ikke være så fin likevel. Dessuten: effekten med spyspruten ut på scenen og over alle de ‘flotte’ kunstbøkene til fru Dahl var på premieren flott handtert. Kim Haugen starter som den velvillge dotten, noe han langt fra viser seg å være.
Som sagt får du en fornøyelig aften i teatret. Men forvent deg ikke noe mer.
