Første offisielle kvinne i Wiener-filharmonikerne

Den første kvinne ble offisielt kunngjort som fullverdig medlem av Wiener-filharmonikerne denne uka. Det er bratsjisten Ursula Plaichinger som nå har fått adgang til det aller helligste.

Men hva hun selv mener om dette vet ingen. Det selvstyrte orkesteret har nedlagt forbud mot at hun får uttale seg pressen. Prateforbundet overfor pressen var tydeligvis ikke aktuelt for 5-6 år siden. Da var det ikke måte på hvor fælt noen av de gamle gutta syntes at mulighetene for kvinnelige kolleger måtte være.

Det var på midt av 90-tallet at Østerrike tilknytning til EU røsket opp i strukturen i det tradisjonsrike orkesteret. Det hadde i alle år vært helt uten kvinnelige medlemmer. Men i EU-konvensjonen er det ikke lov med slikt, selv ikke på ‘kunstnerisk grunnlag’. EU satte press på den østerriske regjeringen som gjennom bevilgninger sørger for å holde liv i det ærverdige orkesteret.

Regjeringen måtte stille krav. Enten kvinner, eller ingen statsstøtte. Dette vakte enormt rabalder, særlig innad i orkesteret. Kjente musikernavn sto fram for offentligheten og kunngjorde at de ikke lenger kunne gjøre tjeneste i orkesteret (de fleste er der ennå).

Innvendingene var de samme som kom fra enkelte hold i Berliner-filharmonikerne da Herbert von Karajan i sin tid trumet gjennom ansettelsen av de første kvinnen der, klarinettisten Sabine Meyer, ‘ hva skal vi gjøre når vi er ute på turne?’ undret de gamle gutta. Som kjent har det gått helt fint i Berlin de siste 20 årene. Og det er så å si ingen tilbake i orkesteret av alle dem i sin tid bekymret seg over kvinnelig ‘selskap’.

Tilsvarende har latt seg høre i Wien. Bekymringen fra de eldre herrene var stor. Ville det ikke gå på bekostning av de musikalske kvaliteter når kvinner satt ved siden av mennene og distraherte?

Orkestersjefen, cellisten Werner Resel, trakk seg som det heter av ‘personlige grunner’ da det ble trumfet gjennom at kvinner hadde rett til å prøvespille for orkesteret. ‘Ekstremister vil ødelegge alt som fungerer bra i dette landet’, uttalte han.

Men Østerrike måtte forholde seg til EU og det var ikke noe å gjøre hvis orkesteret fortsatt skulle få statstøtte. Alternativet var at det ble fullstendig privat, uten støtte.

Formelt er Wiener-filharmonikerne en privat selvstyrt stiftelse. Men reelt går orkesteret ut i fra operaorkesteret. Etter noen års spill i statsoperaen, kan man bli tatt opp. Det er dette som har skjedd i dette tilfellet.

Svært oppmerksomme TV-tittere har de siste årene såvidt fått glimt av en kvinnelig harpist, Anna Leikes, på nyttårskonsertene. Mannlige harpister har ikke vært lett å finne, men i TV-overføringene fra Musikverein hatr det stått en klausul om at ‘ansiktet’ ikke skal vises. Nå er den tiden forbi.

Orkesteret i Wien har tilhørt en av de siste bastionene for mannskulturen. Berlin måtte gi seg for 20 år siden. München og Praha holdt lenge stand. Men nå har Wien måttet strekke våpen for tidens utvikling. De vil ikke lenger kunne møte demonstrerende kvinneaktivister på sine turneer blant annet i USA: Masterpieces, not master races, som det i sin tid ble sagt.

I Oslo-filharmonien er det innpå 40 kvinnelige medlemmer, hvorav flere gruppeledere – blant annet på horn og basun – og ingen bør ha noe å utsette på kvaliteten av den grunn! Dessuten makter man etter sigende å forholde seg som voksne folk når man er ute i verden på gjestespill. Også i Wien.