Dette er på en måte den alternative motstandshistorien. Vi hører om den kampen kvinner gjorde, om den harde og brutale okkupasjonen og ødeleggelsen av det nordlige Norge og om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Det er historier og fortellinger som ikke har nådd fram i mylderet av krigshelter i storslåtte filmer, TV-serier og eventyrlige beretninger.
Kjell Henriksen (red.): Fortellinger om motstand. Nordmenn i krig 1939-45, Dreyer forlag 2019, 275 s.
Nei, her er ingen breikjefta Max Manus. Knapt en kriblende action-kåt Osvald Sunde. For deres historier er vi allerede blitt behørig kjent med, i bøker, filmen og ikke minst de siste årenes oppmerksomhet på Norges mest aktive motstandsgruppe under krigen. Osvald-gruppen. Noe som har nedfelt seg i både film, TV-programmer og avduking av minnesmerke sentralt i hovedstaden. Her er det i stedet hentet fortellinger fra andre kilder, og mye av det har ikke vært kjent. Det er personlige beretninger om fedre, ektefeller eller slektninger.
Dette blir dessverre det eneste det er å trekke for i denne boka. For enkelte av beretningene er blitt altfor muntlige – og all respekt for at man ikke vil «pusse» dem opp – men det er blitt for mange irriterende språkfeil og mangel på redigering. La gå at man gjerne vil beholde litt av lokal-koloritten, eksempelvis en lakonisk kommentar fra en skyteepisode i Nord-Norge: «Noen tyskere var skotne».
Boka dekker kvinnenes historie: hva de måtte gå gjennom og hvilke harde prøvelser de ble satt på. Prisverdig er det også at det er tatt med fyldige beretninger fra kampene i nord helt fra Narvik i 1940 til Finmark i 1945. Fortellingene om norske partisaner som kunne ligge året gjennom i enkle måsadekte hytter eller senkninger i terrenget, er prisverdige og vekker beundring.
Jeg må si at jo mer jeg hører om hvordan norske unggutter og fiskere jagde tyske elitetropper på flukt i fjellene ved Narvik under umulige forhold, jo mer imponert blir jeg. Her er også satt av et eget kapitel om samenes kamp og den innsatsen de gjorde. Dette var nyttig!
Boka er forsynt med et forord av forsvarsministeren.
Det er mye bra å si om en artikkelsamling som denne. Den tar opp og belyser endel av de forsømte feltene i vår okkupasjonshistorie. I særlig rekke gjelder dette forholdene i Nord-Norge. Og ikke minst kvinnenes kamp. Jeg vil også komme med komplimenter for at omtalen av de ikke-offisielle motstandsgruppene, som partisanene i Nord-Norge og de kommunistiske sabotasjegruppene er edruelig og ikke lider under det samme som nesten helt fram til nå har vært dominerende: neglisjering og mistenkellggjøring. Omtalen av partisanene såvel som Sunde og Pellegruppen er saklig, ærlig og åpen. Men heller ikke mer.
Der jeg mener boka har et stort hull er mangelen på omtale av den viktigste innsatsen som ble gjort under krigen, en innsats som i følge Churchill var avgjørende for den allierte seieren: sjøfolkene og den norske handelsmarinen. Riktignok får vi et par linjer om en kvinnelig radiotelegrafist som seilte på Malta. Men dette er alt. Dessverre.
Nå kan man jo si at Jon Michelets bøker er fiction, romaner, som Evensmo, Per Hansson og andre. Men de bygger på virkelige beretninger om det som skjedde. Menge krigsseilere og deres etterlatte har sendt forfatteren sine beretninger og de er mer aller mindre bakt inn i dette mektige romanverket. Ikke rart at dette er blitt de siste tiårs største boksuksess i Norge!
