Vi snakker ikke om komponistens livssyn. Men vi snakker om en jordisk opplevelse som så å si løftet oss. Vekk fra dagliglivets banaliteter og partilandsmøter som åpnet med pølser. Vi snakker om noe langt annet.
Det brummer svakt nede fra orkesterets dypeste stemmer. Snart slutter flere instrumenter seg til og etter noen takter folder den mest vidunderlige musikken seg ut. Som en enorm orkide, overveldende fargesterke kronblad som velter utover. Bruckners åttende. Den siste symfonien han fikk fullføre i sin helhet og den mest omfangsrike av samtlige av hans elleve symfonier på stort og smått innbefattet de to første studie-symfoniene.
Den Norske Opera & Ballett 3.5.2019 Bruckner: Symfoni nr. 8, Operaorkesteret, dir.: Constantin Trinks
Operaprkesteret fortsetter rekken av gedigne symfonier fra de største mestrene. Vi har tidligere denne sesongen fått oppleve Mahlers tredje symfoni og tidigere storverk av Sjostakovitsj som hans Leningrad-symfoni. Her kommer kanskje den mektigste av dem alle, nemlig Bruckners åttende symfoni. Han skrev den helt på slutten av sitt komponistliv på 1880-90 tallet.
Her har han laget kanskje den mest minnesrike symfonien fra 1800-tallet – og den mest omfangsrike. Selv uten kor, solister og orgel som Mahler la til i sine største symfonier, tar denne godt og vel halvannen time å framføre. Så står den også i sin særstilling i sin oppbygging og hvordan han former buer av musikk som velver seg oppover som i en gotisk katedral..
Bruckner hadde levd et rikt liv som komponist og utøvende musiker. Det omfattet turnering rundt i Europa som samtidens fremste orgelutøver (han innviet eksempelvis orgelet i Royal Albert Hall i London i sin tid), store ølaftener i lag med Wagner og gedigne symfonier. Ikke minst ble han sablet ned av datidens kritikere – men neppe i dag!
Han gjorde symfonien helt ferdig i 1890 etter å ha arbeidet med den i nesten ti år. Her må vi igjen berømme Operaorkesteret som ser ut til å låte bedre jo større og krevende verkene blir. Den tyske dirigenten Constantin Trinks holdt klangmassene sikkert og godt i tømme. Han skal ha ros for sin tilbakeholdenhet i tredjesatsen. Her lar han musikken fortelle sitt – og dette er en rikdom som er ufattelig stor!
Etter min mening ligger symfoniens styrke nettopp i tredjesatsen, den langsomme adagioen. Her lager Bruckner et mesterverk som er nesten ufattelig. De gjentatte senkningene der instrumentene forsvinner mot sin oppløsning i uvandte moduleringer og tonearter blir nesten som en kirkekoral i sin vanvittig vakre form der de tre harpene bidrar med å «løfte» den synkende musikken «opp» igjen.
Sistesatsen blir som en triumf, en blanding av ev koral og marsj, der hele symfonien oppsummeres. Og hele kunstverdenen likesågodt! For meg sto dette som et virkningsfullt apropos til det skandalløse norske regjeringspartiet som åpnet sitt landsmøte i grilldress og pølser! Verden er tross alt noe annet skamløse sex-forslag til mindreårige og bedrageri av Stortingets reisebudsjetter.
Verden er noe mer. Det er ufattelig skjønnhet og rikdom vi finner i kunsten og musikk som dette!
