Førti år siden

Det er i dag førti år siden Woodstock-festivalen.
Er dette noe å skrive om? Dagens generasjon har knapt noe forhold til Woodstock. For dem har ikke navnet samme glans som for generasjonen før dem.

Men for etterkrigsgenerasjoen er Woodstock legendarisk. Mer enn det: det er selve symbolet på at den nye generasjonen kaster det stivnete slipssamfunnet med alle sine bornerte normer på båten. Nå er det peace, love and music som teller.

Festivalen fant sted 15. – 18. august i Bethel, syv mil fra kunstnerlandsbyen Woodstock som fra før var bostedet for artister som Bob Dylan, medlemmene av the Band og van Morison.

Over tredve artister opptrådte i regnværet for anslagsvis en halv million tilhørere. Bare et fåtall av disse ble registrert som betalende. Det er laget filmer og utgitt plater i haugetall fra denne begivenheten. Sterkest inntrykk gjorde kanskje jimi Hendrix’ versjon av The Star-Sprangled Banner, den amerikanske nasjonalsangen, på sprakende fuzz-gitar.

Woodstock var ikke den første rockekonserten utendørs. Men det ble den mest sagnomsuste noengang. Omtrent det som kunne krype og gå av kjente navn på musikkarenaen stilte opp, fra Joan Baez til Grateful Dead og Creedence Clearwater Revival, fra Janis Joplin til Jimi Hendrix, The Who, Jefferson Airplane, the Band, Crosby, Stills, Nash & Young, Paul Butterfield Blues Band og Joe Cocker.

Regnværet forandret området til søle i løpet av kort tid. Festivalen ble underveis avbrudt flere timer av tordenvær. Alt var totalt kaos. Politi var ikke-tilstedeværende. Likevel og kanskje av den grunn er det bemerkelsesverdig hvor fredelig det hele fant sted, til tross for at en stor del av publikum var mer eller mindre ruset. Det er bare meldt om to alvorlige ulykker, en overdose og en som ble kjørt over av en traktor mens han lå i soveposen.