Fotojournalismens far

Henri Cartier-Bresson ble 96 år gammel. Han er en av fotografiens aller største navn. Han må regnes som fotojournalismens far.

Hans fotografier omspenner så å si et helt århundre fra begynnelsen av 1930-tallet da han for alvor ble opptatt av å ta øyeblikkelige bilder av det som skjedde. De siste årene holdt han utløseren i ro men ofret seg i stedet for tegning.

Det var maler han skulle bli. I hans velstående familie var det flere som benyttet penselen, til dels med stor dyktighet. Det var på en reise i Afrika han falt for fotografiet. Han fikk seg en Leica – og siden var det gjort. Leica’en forlot han aldri. Stativ brukte han ikke.

Det var fra Afrika han sendte telegram til sin onkel og ba om at han ble begravet til avspillingen av Debussy’s strykekvartett. Onkelen svarte han umiddelbart: “Din bestefar synes dette er altfor dyrt, det ville være ønskelig om du kommer tilbake først.”

Etter noen utstillinger med fotografi gikk han raskt i retning av å dokumentasjon og fotojournalistikk. Bilder av ham begynte å komme i magasiner og blader som Life og Paris-Match og han ble et internasjonalt navn i løpet av kort tid.

Han grunnla Magnum i 1947, som er i dag verdens mest kjente fotobyrå. Dets innflytelse på det moderne fotografiet har vært enorm.

Han ville ta øyeblikkets bilder – Images à la Sauvett – og brukte heller lang tid på å komponere bildet med kameraet enn å bruke tid i mørkerommet. Med en gang bildet var tatt, var det definitivt, mente han. Han brukte svært lang tid på å ta bildene. Mens det kokte i Paris under studentopprøret i 1968 og det skjedde noe overalt, tok han bare fire bilder i timen. Det var mennesker, ikke begivenheter, han var opptatt av. Under kroningen av Georg VI i Storbritannia i 1937 tok han bilder av menneskemassen, ikke selve kroningen.

Derfor hatet an alt personlig kjendiseri. I USA utga han seg ofte for Hank Carter. “Jeg er ingen skuespiller,” sa han.

Han reiste over en hel verden og tok bilder som er helt unike. Når han fotograferte Gandhi i 1948, var det bare få minutter før den indiske lederen ble et offer for attentat.

Han tok bilder fra den spanske borgerkrigen og Mao Tsetungs inntog i Peking i 1949. I 1954 var han den første vestlige journalisten som ble invitert til Sovjet.

Han medvirket i å lage propagandafilmer for det franske kommunistpartiet, men var selv aldri medlem. Det falt ham ikke vanskelig å ta bilder av de fattige og undertrykye. Det var der hans hjerte lå. Under krigen slåss han i den franske hær, ble tatt til fange av tyskerne, rømte og levde siden som medlem av motstandsbevegelsen.

I 1952 var han den første fotograf som holdt en utstilling med sine arbeider i Louvre.