Denne oppsetningen av 2/3 av Puccinis tre enaktere som utgjør Il Trittico er vidt forskjellig (den tredje operaen – Suor Angelica – vil vi oppleve til våren). Il Tabarro (Kappen) er mørk og dyster og hvor merkelig det enn høres ut for Puccini, nærmest sosialrealistisk. Det er en handling som finner sted på en lekter ved bredden av Seinen i Paris og vi møter skipskapteinen og sjauere med førstnevntes vakre og unge frue som sentral. Det er som vi ventet å oppleve fagforeningsmannen komme inn og forkynne sitt i diskusjonen om lønn, arbeid og tariff. Men nå hører ikke opera, i særdeles grad ikke Puccini, akkurat med til en setting med røde faner og arbeidernes kamp. Og det er synd fordi Puccini legger seg på et realistisk modus allerede i åpningen av operaen, dette er klanger vi ikke er vandt med fra dette holdet.
Premiere Den Norske Opera & Ballett 6.10.2018 Puccini: Il Tabarro, Gianni Schicchi, med: Ivan Inverardi, Elisabet Strid, Henrik Engelsviken, Ingebjørg Kosmo, Renato Girolami, Vigdis Unsgård, Bror Magnus Tødenes, Thor Inge Falch, Eli Kristin Hansveen, Martin Hatlo, Petri Lindroos, Tone Kummervold, Alessandro Martinello , Øystein Skre, Mikkel Skarpen, Andreas Skei, Rolf Conrad, Marius Roth Christensen, Lydia Hoen Tjore, Operakoret, Operaorkesteret, barn fra Operaens barnekor, dir.: Jac van Steen, regi: Isabella Bywater
Det som trakk denne enakteren ned etter min mening, var gråheten og tristheten. Alt er grått – og kjedelig. Men slik er jo ikke arbeidernes liv! De drikker vin, morer seg, flørter og danser. Og så blir det alvor og et lite drama ut av det. Dekorasjonene kunne med fordel være utstyrt med andre farger enn forskjellige sjatteringer av grått, selv til en Seine-bredd å være.
Først og fremst merker vi oss unge svenske Elisabet Strid i rollen som Giorgetta. Hun er tidligere kjent her i operaen i Bjørvika for sin nesten sensasjonelle tolking av Elisabeth i Tannhäuser for et par år siden, en forestilling som må finne seg i å stå om den mest praktfulle det nye operahuset har frambrakt til nå. Hun hadde i gårskveldens oppsetning følge av alltid unge og spreke Henrik Engelsviken og barytonen Ivan Inverardi. Et solid lag!
Det ble klart noe helt annet etter pause når vi forflyttet oss til adelsmiljøet og rikfolk i fargeglade Firenze. Her faller gamle far Buoso om på en familiemiddag. Den store forvirringen oppstår da det viser seg at han ikke har hatt sin familie i tankene da han skrev sitt testamente men munkene i et kloster. Panikk oppstår og løsningen blir at de rådfører seg med smartingen Gianni Schicci som kommer med en salomonisk løsning at gamlingen blir liggende død under bordet mens han selv i forkledning inntar rollen som gamlefar og dikterer et nytt testamente.
Herlige løyer som ender med visdomsord fra Den hellige komedie av Dante. Dette moret oss i stor grad! Det var nesten som å oppleve Dario Fo på scenen. Vi skjønner jo godt poenget med at gamlefar skulle gjenoppstå fra under bordet i kanskje andre sammenhenger, men gudskjelov falt ikke kveldens instruktør for denne nesten opplagte fristelsen så det endte med Dante og ikke Dario Fo. Og godt var egentlig det.
Bare Gianni Schicchi er grunn nok alene til å oppsøke denne oppsetningen. Ta da med at her opplevde vi mange navn og nykommere på rollelisten. Først og fremst må nevnes Vigdis Unsgård som Lauretta. Et nytt navn vi skal merke oss! Bare å debutere med kjempearien Oh mia babbino er jo ikke småtteri! Den lange rollelista med familie, lege og notar var relativ stor. Ekstra blomst må gå til Ingebjørg Kosmo som sang i begge operaene, i den ene til og med som kontra-alt.
