Fremragende!

Cecilie Ore: Dead Beat Escapement, Konsept: Cecilie Ore/Bibbi Moslet, Libretto: Cecilie Ore/Bibbi Moslet, I rollene: Svein Erik Sagbråten, Thor Inge Falch, Per Andreas Tønder, Håvard Stensvold, Yngve A. Søberg, Espen Fegran, Regi: Hilde Andersen

Bjørvika-operaen har opplevd sin første urframføring. Og den nye Scene 2 er i ferd med å peke seg som et viktig forum for operakunst av i dag.

For knappe to uker siden opplevde vi Jon Fosse-operaen Melancholiaav den østerriske samtiskomponisten Haas. I går så vi et nytt norsk sceneverk som rett og slett er fremragende. Mye av det som skal berømmes er at det våger å ta skrittet over i et nytt formuttrykk.

Opera er jo pr. eldgammel tradisjon og definisjon teater med musikk. Vi er vandt til at man ‘synger’ replikkene. Helt siden Monteverdi i 1607 fant fram til det operauttrykket som gjelder den dag i dag er det likesom musikken som delvis er det viktigste. Menneskets urgamle trang til å uttrykke seg med sang ligger bak.

Men på Scene 2 opplever vi noe helt mytt. Her framstår i første rekke et scenisk verk blottet for instrumentledsagelse. Sang er det riktignok men ikke på den måten vi er vandt til.

Det geniale og framragende med denne oppsetningen ar at Cecilie Ore og Bibbi Hvoslef har våget å bevege seg ut av det tradisjonelle mønsteret og skapt et sceneverk som står solid på egne føtter – uten musikk. Det vil si, komponisten Ore har måttet låne sterkt av sine komposisjonskvaliteter da hun har skapt dette verket. Stemmene formes etter uttrykk og intesitet, hviskende, nesten brølende, svakt som bakgrunnskor osv., elektroakkustiske lyder som eksempelvis hjertebank lyder underveis. Og Glade jul med Mahalia Jackson toner fram på en slik måte du aldri har hørt den før. Jeg bare gremmes over hvor flatt og melodramatisk dette ville blitt på slutten av oppsetningen hvis ikke Cecilie Ore hadde gått inn med sine grep i dette.

En kunne ha spurt om en slik oppsetning ikke kunne bli gjort ved et teater? Nei, neppe. Det er viktig at nettopp ved en opera finner vi en stemmekvalitet og en vilje til å gjøre slikt som ikke er til stede i det tradisjonelle teatret (vi ser nå kanskje bort i fra hva Sebastian Hartmann etterhvert vil finne på nede i Leipzig).

Det er uttrykket, formen, som her er det viktige. Og da hører alt med, scenografien, lyset, bruken av dansere (til å gjøre annet enn tradisionelle dansebevegelser) – med andre ord, helheten. Her må vi takke scenograf (Tine Schwab) og lysdesigner (Kristin Bredal) på linje med instruktør Hilde Andersen som de to som har stått for konsept og utarbeidelse, Cecilie Ore og Bibbi Hvoslef.

Det er ingen tradisjonell libretto til denne forestillingen. Teksten er redigert fram fra dødsdømtes fangers siste etterlatte ord, alt fra deres bestillinger på siste måltid til deres desperate rop til verden – Fuck you! Og innimellom noen ord fra Bibelen (Jesu syv siste ord på korset) og til avsutning et dikt av Harold Pinter. Referansen til Jesu siste timer gjentar seg flere steder. Et sted oppstår en stilisering av Leonardo da Vincis berømte bilde Det siste måltidet, de medvirkende stivner i sine posisjoner. Effektfullt, rystende.

Prosjektet oppsto for fire år siden i form av et institusjonalisert samarbeid mellom norske komponister og operaen i fellestiltaket Operatoriet. Cecilie Ore og Bibbi Hvoslef arbeidet gradvis fram denne forestillingen. Her eksisterte ingen ferdig libretto eller egentlig historie på forhånd. Oppsetningen følger ingen lineær handling. Underveis har Cecilie Ore arbeidet fram det soniske uttrykket – komposisjonen, for å si det slik. Hvor fruktbart dette har vært kan vi bare se av resultatet. Faktisk likner endel på den måten Wagner arbeidet fram sin Gesamtkunst – det totale uttrykk.

Men om det ikke er annen historie bak dette enn at dette er faktisk tekster (eller matønsker) fra de dødsdømte, har det en sterk dramaturgisk fordel. Selve bakgrunnen – at det er de dødsdømtes ord vi hører – har utrolig sterk verdi i seg selv. Det er dette som gjør at vi bindes så sterkt til ‘historien’ fra første øyeblikk av. Hadde man tatt plass for å se forestillingen uten å vite hva dette er, tror jeg forestillingen faktisk kunne ha vært så å si uten verdi for tilskueren. For å få noe ut av oppsetningen må man altså vite hva det dreier seg om, om bakgrunnen for det vi hører.

Det lønner seg også å bruke noen minutter på å gå gjennom programmet på forhånd.

Først og fremst er dette en seier for Cecilie Ore, Bibbi Hvoslef og de medvirkrende på alle plan. Men det er også en stor seier for Den Norske Opera. Kritikk vil komme – og må komme! – om operaens engasjement for det som skjer i samtiden.

Med denne oppsetningen er det ettertrykkelig slått fast at Bjørvika-operaen også er blitt en viktig scene for det som skjer her og nå. Og det er en seier for operakunsten, eller rettere, scenekunsten.