Nationaltheatret Malersalen 27.8.2005
Liv Heløe og Kai Johnsen: Lise. L – journalist i krig
Tone Danielsen regi: Kai Johnsen
Muligens er tittelen – ‘en journalist i krig’ – noe villedende. Det er jo også om dette det handler. Men det er så mye mer. Det er først og fremst mennesket Lise Lindbæk vi her blir kjent med.
Det er fremragende tolket av Tone Danielsen. I halvannen time står hun alene på scenen, godt hjulpet av to høyttalere på hver side av scenerommet som delvis legger inn hennes indre tanker i dialog med henne selv, innvendingene, tvilen, og delvis referer kort til de ytre stoppestedene i hennes omtumlete noen og femtiårige liv.
Lise Lindbæk (1905 – 61) var en legende i norsk presse. Folk reiste seg og hyllet henne bare hun gikk på en forestilling i Nationaltheatret. Hun var først og fremst kjent for sine reportasjer fra borgerkrigen i Spania der hun våget å ta standpunkt og var glødende i sitt forsvar for det spanske folket i kampen mot fascistene. Reportasjene brakte henne i første rekke ved frontlinjene, hun sparte ikke seg selv og opplevde død og menneskelig fordervelse på nært hold.
Legendarisk er den episoden der hun og Nordal Grieg “erobret” en falangistlby sammen, sittende alene på en krigsvogn som romerske gladiatorer. Alle soldatene på begge sider hadde rømt og som krigskorrenspondenter måtte de ta til takke med de fremkomstmidler som bød seg. Episoden havnet på Dagbladets førsteside noen dager etter, om hvordan avisens ‘utsendte’ hadde erobret en by.
Men forholdet til Dagbladet var spent, likesom som til resten av den norske pressen. På tross av at hun gjorde en fremragende jobb, som ingen kunne gjøre etter henne, fikk hun aldri fast ansettelse. Det var mye som kom i veien, alkoholen ble en følgesvenn i hennes utrolige liv. Men det skal heller ikke stikkes under en stol at hun var kvinne og det kunne ikke være helt greitt i en mannsbastion som selv i sin mest framstående tid hadde svin på skauen. Johan Borgen forfektet jo Chamberlain’s synspunkter om fred i vår tid i avisas spalter. Dette sto i sterk kontrast til Lise Lindbæks reportasjer. Den offisielle innvendingen mot henne, først og fremst i den Hitler-dyrkende borgerlige presse, men også i Dagbladet, var at hun var subjektiv og tok standpunkt i sine reportasjer. Hun ble rett og slett for brysom.
Stykket låner mye av den biografien som Sigrun Slapgård skrev for et par år siden. NRK-korrenspondenten, som også var i Irak, har fungert som konsulent for denne oppsetningen. Liv Heløe og Kai Johnsen har dramatisert stoffet. Men styrken i denne oppsetningen hviler mye på innsatsen til Tone Danielsen.
Det er et stykke som gjør stort inntrykk. En kommer ikke uberørt fra halvannen time på teatrets gamle malersal. Det er mange sider av dette portrettet som griper en, og forfattere og instruktør skal ha ros for at de ikke forfaller til rent referende 70-talls grep. Her er det i første rekke mennesket Lise Lindbæk vi blir kjent med, hennes fortvilelse og indre spenning.
Henrik Hellstenius har forsynt stykket med små musikksnutter. I lange perioder, når vi er i 30-årene, har disse enkle referanser til Brecht og hans teatermusikk. Dette er riktig tidsmessig gjort, men også ydmykt og dempet slik at det ikke blir for forklarende og ødeleggende.
I bruken av mikrofon ligger også det vi kan trekke fram som forestillingens klare svakhet. Det er riktig å bruke den i slike nærmest talesang-partier og i de sekvensene der det direkte refereres til taler og begivenheter som gjennom radio. Men det blir galt når Tone Danielsen skal framstille Lise Lindbæks indre tanker gjennom mikrofon. Kontrasten merker vi i det øyeblikket mikrofonen kuttes.
Tone Danielsen har en slik innlevelse og tilstedeværelse at å utstyre henne med mikrofon på teatrets malersal til annet enn scener hvor stemmen skal forvrenges eller virke som et radioopptak er helt unødvendig. Dette er ingen Trafford Tanzi. Hun er fullt i stand til å bære denne rollen i kraft av den hun er.
Men dette er småplukk. For stykket og særlig framførelsen til Tone Danielsen er en sterk prestasjon.
