Humor, fleip og mangel på respekt for «åsens» beboere og deres diskresjoner preger denne boka til saudaværingen. Det er en raljerende bok som tross sin trang til å få oss til kontinuerlig å trekke på smilebåndet også gir oss et par alvorlige hakeslag, noe å tenke over. Skjønt er det egentlig en roman? Kjartan Flagstad lar det som kan kalles en handling flagre fritt over de siste 50-60 årene. Her møter vi et broket utvalg fargerike personer som påkaller interesse nettopp fordi de er så uvanlige og særegne.
Kjartan Fløgstad: Due og drone, Gyldendal 2019, 488 s.
Fløgstads poeng med boka er å foreta et snerrende oppgjør med norsk selvgodhet slik den avslører seg i samarbeidet med daværende okkupasjonsmakt i årene 1940 – 45 og senere USA. Sånn sett snubler han inn på salige Ibsens motivasjon for å skrive Peer Gynt i sin tid. noe så seint som i våre dager utløste ramaskrik i åsen da det skulle settes opp en opera over det kontroversielle teaterstykket. («Ikke bra nok», sa åsens selvbestaltede voktere).
Begrepet okkupasjonsmakt flyter forresten fritt. Er det ikke tyskerne dazunal er det betegnelsen han bruker på amerikanerne i dag.
Det som kan kalles handling starter med feiringen av 70-års jubileet for den røde hærs frigjøring av våre nordlige landsdeler. Så hopp og sprett videre hvor vi møter det som kunne være forfatterens alter ego – men neppe er det – hardingen Olav Sima, «Elvakongen» kalt, senere etablert høyesterettsadvokat i Oslo. Så dukker de opp, Kcenia Nyslottbuktmo som gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn under tvangsevakueringen og senere solgte melk på Bjølsen og hennes sønn Pøjken som utviklet seg til å bli en ufordragelig vestkantblei med de dyreste kostskoler og et utvilsomt talent til å forfalske mesterverk.
Senere dukker Oksana Starkopf opp, en sovjetrussisk kulturbyråkrat, ballettdanser og pianist med et mystisk skrin. Kege Hege er journalist i VG med grunnsirkelen i marxismen-leninismen Mao TseTungs tenkning bak seg. Rimer det? Alldeles ikke, men det skaper nyfikenhet! (selv om vi med hånden på hjertet nok må innrømme at noen og enhver dukket opp i Akersgata etterhvert).
Sentralt i boka ligger referansene til Standard Telefon og Kabel på Økern og Hydro som gjennom sin forbindelse med IG Farben (i boka) bærer blodhender med tilvirking av dødsgassen zyklon til utryddelsesleirene og seinere gjennom amerikanerne (ITT) napalm. Fløgstads røde tråd er overbevisende rettet mot den norske storkapitalen og seileradelen, om enn sted og tid kanskje er litt ute av balanse.
Det som er korrekt nok er etableringen av Oslo-konsortiet allerede tidlig i 1940-årene hvor ledende norske industrifolk sluttet seg sammen for samarbeid om å skyte inn kapital for krigsproduksjon for tyskerne. Så å si uten å møte reaksjoner i rettsoppgjøret etterpå hvor det tydelig framgikk at resultatet var bra nok – dvs. at Norge ble et rikt land og i årene etter krigen bygde opp verdensledende tungindustri, eksempelvis aluminium i fjordarmene. Fossekraft og elproduksjon. Tungtvann til atomvåpen. Jawohl!
Fokuseringen på storkapitalen og dens manglende moral er et poeng forfatteren bruker både humoristisk og med forstemmende alvor.
Det fargerike persongalleriet er omfattende og bidrar til at denne romanen (som kanskje ikke er en roman, men en dokumentar er den heller ikke) framstår med interesse og et skjevt smil. Harmdirrende er den i hvert fall.
Fløgstad tar oss med på en reise som omfatter en tur på de blå hav (i likhet med Jon Michelet har han også bakgrunn fra handelsflåten), et sveip innom kostskole i Sveits, studentmijøet i Bergen på 60-tallet osv.
Han leker seg med ord og ord-kombinasjoner. En vei oppe i åsen blir eksempelvis kalt Spinnakerveien. Teksten krydres også med små dikt, dog uten rim for det meste. Han gjør også en sving innom Hardanger-dikteren Olav Hauge og synes det er mystisk at han ikke har etterlatt seg noen ord om årene 1940-45.
Denne leken med ord og uttrykk gjør at leseren glir småhumrende gjennom sidene om det ikke var for det ofte tragiske som ligger bak. Nemlig at norske krigsprofitører gjennom Oslo-konsortiet tjente store penger på produksjonen av giftgass til dødsleiren Ausschwitz, senere til napalm som ble hellet brennende ut over en fattig bondebefolkning i Sørøst-Asia noen år seinere. Fløgstad må ha lest grundig Annette Storeides dokumetasjon om norske krigsprofittører som kom for noen år siden.
Men at Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Kongsberg Våpenindustri slår seg sammen til AS Kongsfoss med mottoet «med våpen for fred», tar vi med oss. Forfatteren spør: «Kor gale kunne det ikkje gått, om det ikkje akkurat var fredsnasjonen som laga styringssystem og presisjonsvåpen til kirurgisk bombing?»
Jeg likte denne boka nettop fordi den er så harmdirrende, så snerrende mot en klasse mennesker som ærlig talt er en ufyselig vorte på vårt samfunn.
Var det egentlig så ille kan en forfatter spørre? Ja, det var det nok kan vi med vår viten svare i dag. Fløgstad gjemmer seg godt under fantasiparaplyen, diktet form, i denne boka. Men virkelig kan det nok være. Virkelig illeluktende.
Vi skal ikke være unødig slemme eller insinuerende, men bare ta oss en tur ned i Kværnerdalen og spørre hvorfor det ble solgt så mange jernovner i Norge i årene 1940-45, og hvor pengene i dag er havnet.
Det kan vi si i dag for vi har nok av illeluktende velferdsprofitører rundt oss som gjør det til en slags ideologi at mennesket har rett til å tjene penger på å stelle eldre og gi barnehager til mindreårige. Samt snyte skatt.
Og heller ikke alle er ærlige nok til å gå til valg på det og forkynne et klart og kraftig NEI.
