Fresj og tett

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 2.10.2014
Offenbach: Hofffmanns eventyr, Med: Evan Bowers, Audrey Luna, Alfred Walker, Marita Sølberg, Hege Høisæter, Tone Kummervold, Ingebjørg Kosmo. Svein Erik Sagbråten, Carsten Stabell, Thor Inge Falck, Magne Fremmerlid, dir.: Stefan Blunier, regi: Calixto Beitio

Da vi så forestillingen av Offenbachs Hoffmanns eventyr i fjor, ble opplevelsen vår ødelagt før selve operaen hadde startet. Den gangen av en opplagt frustrert instruktør som gjorde det han kunne for å blende publikum med skarpt motlys. Dessuten var hovedrolleinnehaveren Evan Bowers syk og mimet fra scenen mens en reserve sang fra grava.

I år hadde vi bestemt oss for at uansett hvor mange komplekser denne spanske instruktøren hadde å drasse med seg rundt i livet, skulle vi ikke la oss irritere av hans påfunn. Dessuten var halsen til Evan Bowers i år i skjønneste orden.

Det ble derfor en helt annen forestilling. Den engasjerte og tok tak. For å si det kort: Dette ble friskt – fresj! – og tett!

Det eneste som ødela litt var Operaens egen teknikk. Tekstene på vår plass fungerte ikke, av dårlig kontakt eller annet. Det ble derfor vanskelig å lese dem. Men i en slik opera som dette hvor vi attpåtil kjenner det litt surrealistiske handingsforløpet, er jo ikke dette all verdens problem.

Tolkningsmulighetene i Offenbachs opera over tre eventyr-fortellinger av E.T.A. Hoffmann – han som også skapte fortellingen om Nøtteknekkeren og Musekongen som det senere ble ballett av – er egentlig ikke store. Det dreier seg om, og særlig slik Offenbach har framstilt det som, rett og slett eventyrdrømmer. Om kvinnen og livet. Det å bli beruset og eksaltert. Å oppleve lykken. Ikke minst: kunsten. Tilretteleggelsen av handlingen i denne operaen blir som et slags surrealistisk eventyr, fantastisk og eventyrlig – men hvor hovedpersonen også blir utsatt for hån og spott. Gjennom hele forestillingen flyr hovedpersonen rundt med en flaske i hånda.

Forrige års oppsetning fikk tommelen ned av oss. Dette skyldtes som sagt de overtydelige frustrasjonene til en instruktør og at sykdomsarrangementet skapte forvirring og mangel på kontakt med det som foregikk på scenen. Hans publikumsarroganse og mer eller mindre alvorlige seksualkomplekser irriterte også i år, men i langt mindre grad. 

Vi må si sånn rent apropos at når vi har sett denne karens regi på en rekke oppsetninger på norske scener gjennom årene, senest med Et Drømmespill på Ibsen-festivalen, undres vi over at en katolsk oppdratt kar opplagt må drasse med seg så mye hemninger at han uhemmet må la det gå utover andre mennesker, særlig hva angår det annet kjønn, eller kjønn i det hele tatt. For oss blir dette ganske enkelt forstyrrende.

Til årets forestilling hadde vi alt dette i mente og gjorde vårt for å unngå å bli irritert av mannens katolske oppdragelse eller bli blendet og dermed unødig irritert før forestillingen hadde startet. Dessuten opplevde vi ikke samme katastrofale sykdomssvikt. Operaens tekniske svikt med tekstene var det eneste som trakk litt ned., men på ingen måte alvorlig.

Derfor kunne vi oppleve denne forestillingen på en helt annen måte enn i forrige sesong. Som i forrige sesongs oppsetning var det de tre kvinnerollene som løftet forestillingen i betydelig grad. Komponisten har skrevet inn noen flotte koloratur-partier for de to første og en ekspressiv spillestil for den siste, noe som for oss faktisk kunne minne lit om Büchner og Lulu. 

Audrey Luna, Marita Sølberg og Hege Høisæter sto for etter vår mening forestillingens høydepunkt. De to første med praktfulle løp stemmemessig og den siste med ypperlig innlevelse og spill. De skal hver for seg illustrere tre stadier i hva Hoffmann opplever på livets vei, den første kvinnen (dukken eller dukkeetterligningen), familien (og dens tragiske endelikt) og til slutt hora.

Men vi må ikke glemme kveldens kanskje aller største stjerne, Evan Bowers. Når han kan både synge og bevege seg på scenen ble det klart noe helt annet enn det vi oppplevde i fjor! Han fikk godt følge av overraskende gode Alfred Walker som imponerte oss stort.

Foreløpig er nok sympatiske Tone Kummervold noe uerfaren på scenen, særlig når hun har en rolle som skal trekke handlingsforløpet og de ulike stadiene sammen, men hun synger bra og vi er overbevist om at hun har en stor karriere foran seg.

Også de andre medvirkende kom fra sine oppgaver på særdeles bra vis.

Offenbachs musikk – som opera betraktet – er ikke helt fjernt fra den sjangeren han er mest kjent for, den franske operetten. Noe av det beste og mest kjente han har skrevet opplever vi i denne operaen. Derfor kan du bare av den grunn lene deg tilbake og nyte musikken, med eller uten tekstmaskin.

Du vil rett og slett frydes og ved å lukke øynene slipper du det til tider skarpe motlyset.