Chaucer: The Canterbury Tales, Aschehoug 2002 207 sider
Chaucer skrev sine tekster en gang mens han levde fra 1340-1400 og han blir kalt Englands første store dikter. “The Canterbury Tales” er det sentrale verket hans og det gir nåtidens lesere et enestående innblikk i livet slik det artet seg i senmiddelalderen. Det er alltid en utfordring å oversette et slikt verk. På den tiden det ble skrevet var ikke nåtidens prosa å foretrekke – det ble diktet i vers og etter strenge rimkrav. Professor Arthur O. Sandved har oversatt Chaucers femfotede jambiske versemål med parrim til blankvers, og dette fungerer godt. Han har også skrevet en fin kommentar og et utfyllende etterord. Det anbefales å titte litt på etterordet før en leser selve teksten dersom en ikke er så bevandret i denne perioden.
Chaucer har valgt en velkjent ramme rundt historiene sine. Fortellingene handler om en flokk pilegrimer av ulik stand, kjønn og alder som er på vei til den storslåtte katedralen og bispesetet i Canterbury. De blir enige om å komme med hver sin fortelling for å få en litt underholdende pilegrimsreise.
Dette er ikke fromme og avholdende pilegrimer, men livsbejaende, morsomme og samfunnskritiske karakterer. De forteller historier om utroskap, romantisk kjærlighet, kristen synd og mye mer. Det er historier fra vanlige menneskers liv på 1300-tallet og rent mentalhistorisk er dette uhyre interessant. Chaucers munnrappe karakterer lar deg komme så nær inn på et dagligliv for 600 år siden. Her nevnes mat, klær og artefakter sammen med generelle oppfatninger av moral og mellommenneskelige forhold. Kvinner er lure og handlekraftige og minner ikke mye om den forestilling dagens mennesker har om nonner og husfruer i middelalderen. Du trenger ikke være
spesielt historieinteressert for å nyte Chaucer. Det holder hvis du er glad i gode historier. Canterbury-fortellingene er dessuten spekket med kloke ord og sitater, og kan gi inspirasjon til mang en tale.
