KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Mariss Jansons dirigerer nå de siste konsertene i Oslo som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. En epoke er slutt.
Han er en person som har gitt oss mer enn vi kanskje fatter. Lett er det å se at symbiosen mellom orkester og dirigent har vært mer enn fruktbar: Oslo-filharmonien har under hans lederskap vokst fram til å bli et av verdens fremste orkestre. Og Mariss Jansons har steget inn i toppsjiktet av dirigenter i verden i dag.
For å ta det siste først. De fremste orkestrene i verden står i kø for å bruke han. De siste sesongene har han vært fast ved orkestre som Berlin-filharmonikerne, Wiener-filharmonikerne og Concertgebouworkesteret. Han har fulgt dem på turne og ledsaget eksempelvis Berlin-filharmonikerne de siste årene på de tradisjonelle påskespillene i Salzburg. Foruten Oslo har han skjøttet sine plikter som sjefsdirigent for Pittsburgh Symphony Orchestra. Fra neste sesong tar han over som sjefsdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München.
Etter Oslo og avskjedsturneen med orkesteret til bl.a. Wien, venter Berlin og sesongavslutning der med blant annet utekonserten i Waldbühne. I Salzburg og Luzerne på ettersommeren venter Wiener-filharmonikerne.
Oslo-filharmonien var på 90-tallet det mest innspilte av symfoniorkestre av alle hos britiske EMI. Det sier ikke bare det meste, det sier alt. De som hører denne musikken nå bare etter et par år kan ikke unngå å bli slått av den friskhet som preger orkesteret. La oss også minne om at deres Tsjaikovskij-serie på Chandos på begynnelsen av 80-tallet ble i sin tid utropt som tidenes fremste av innspillinger av Tsjaikovskijs symfonier!
Men historien om Mariss Jansons og Oslo-filharmonien dreier seg om langt mer enn en dirigent og et orkester. Norge har i løpet av de 23 årene med ham trått fram til å bli en musikk- og kulturnasjon av rang. Ringvirkningene av hans innsats har ikke vært rent liten. I ly av Oslo-filharmoniens voksende berømmelse har det steget fram en ny norsk musikergenerasjon.
I London vil han eksempelvis ha Truls Mørk som solist på Proms-konsertene i august, og i desember kommer Leif Ove Andsnes på besøk til Berlin hvor Mariss skal dirigere.
Dette er noe vi kjenner igjen fra andre områder. Når først én får suksess, brøytes det også vei for andre.
Men vi kan også se det på en hel rekke andre felter. Han har medvirket til å heve nivået på norsk musikkliv, til å få det mindre provinsielt, heve blikket. Ikke minst ved tiltak som de kommunale musikkskolene, Ultima-festivalen og Dronning Sonjas internasjonale musikkkonkurranse – alle oppstått i sin tid som ideer fra hans side.
Det er når vi ser dette at vi uten tvil kan slå fast at han har betydd mer for norsk musikkliv enn noen annen, Edvard Grieg innbefattet. I mange tiår framover vil vi merke det arbeidet han har nedlagt og den ikke uvesentlige innflytelsen han har øvet på det norske musikklivet. Ikke minst, den store innflytelsen han har hatt for å gjøre norsk musikkliv kjent internasjonalt.
Da må vi heller tilgi den til tider sure kritikken som har kommet her hjemme. Da han kunngjorde sin beslutning om å fratre kunne ikke samtidskomponisten Synne Skouen styre sin glede: Endelig! Det var på tide, utropte hun som også satt som musikksjef i NRK (noe hun ikke gjør lenger…).
Men kritikken fra samtidskomponister her hjemme om at han har skjelet mer til Brahms enn deres egen musikk, er i ettertid kanskje noe vanskeligere å se. Han har framført nyere norske verk verden over, bl.a. i Salzburg og ikke minst i Musikverein. Og for å gjøre det bør du være ganske tøff!
Det har selvfølgelig også vært konflikter og enkelte mindre behagelige episoder i løpet av disse årene. Annet skulle bare mangle. Men vi kan ikke hefte oss i bagateller om hvordan Kaplan ble hyret inn som Mahler-dirigent i sin tid eller hvordan bedømme et fransk orkesterpublikum første gang Oslo-filharmonien er i Paris i en slik stund som dette.
Det blir nesten flaut å trekke fram dette i denne sammenhengen. Og det er nesten flaut å trekke fram en del av de episodene som er typisk for Jante-landet.
For det er noe langt langt mer vi ser. Kultur-Norge hadde ikke vært det samme og det arbeidet han har nedlagt vil stå der for lang lang tid framover. Oslo og Norge er satt på kartet. Bare det sier alt.
Vi takker ydmykt for innsatsen.
