Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo

I kveld holder Mariss Jansons den første av tre avskjedskonserter som sjefsdirigent i Oslo. Etter disse konsertene drar orkester og dirigent ut på en turne til Praha og Wien. Så er det definitivt slutt. Han har endog ikke gjort avtale om noen konserter i Oslo neste sesong.

Å avslutte sin tid som sjefsdirigent med en turne er han ikke alene om i disse dager. Claudio Abbado er nå på tur med Berlin-filharmonikerne i Italia og Kurt Masur leder sine siste konserter som sjefsdirigent for New York-filharmonikerne i Japan om fem uker.

Det var i 1975 den da litt over tredve år gamle og ganske ukjente latvieren dirigerte sin første konsert i Oslo. Han kom fra en musikerfamilie og hans far, Arvid Jansons, var kjent med Oslo-filharmonien som han til og med gjorde plateopptak med.

Fire år senere sto han på podiet som sjefsdirigent. Kjemien mellom ham og orkesteret var der fra første sekund. Men sovjetiske myndigheter var ikke synderlig begeistret for dette og la kjelker i veien for den unge dirigenten som da også hadde faste oppgaver med Leningrad-filharmonikerne.

Unge Mariss hadde studert i Wien under legendariske Herbert von Karajan. Han gikk til oppgaven i Oslo med krumbøyd hals og satte seg som mål å heve orkesterets nivå.

Det har han også mer enn maktet. Oslo-filharmonien tilhører i dag eliten av symfoniorkestere i verden og Mariss selv er i toppsjiktet blant dagens dirigenter.

Første gang man skjønte at noe var på gang var med CD-innspillingene av Tsjaikovskijs symfonier som kom fra 1982 og utover. Da hele serien av de seks symfoniene med Manfred-symfonien forelå var konklusjonen entydig: dette var den beste innspillingen av Tsjaikovskijs symfonier som noengang er foretatt! (Grammophone).

Så hoppet EMI inn og tok over platekontrakten. I årene framover ble Oslo-filharmonien det mest innspilte av alle symfoniorkestre. Hele 20 CD’er kom i årene 1987 – 1999, i et tempo som selv Beatles i sin storhetstid ikke kunne vise maken til. Det ble tre av Sjostakovitsj’ symfonier og fire av henholdsvis Dvorak og Sibelius. Når man hører disse opptakene igjen i dag slår det en hvilken friskhet og spenst orkesteret kunne framvise.

Samarbeidet med EMI tok slutt fordi Mariss Jansons ønsket å gå løs på Brahms’ symfonier. EMI var ikke enig i dette, de mente det forelå nok av innspillinger av disse symfoniene fra før. Når de fire symfoniene i dag foreligger på Simax ser vi tydelig hvilket fatalt mistak EMI gjorde.

Så fulgte invitasjonene. Først for et storøyd og delvis blasert mellom-europeisk publikum som ikke med en gang riktig ‘tok’ dette, at det kom et symfoniorkester fra det høye nord som kunne spille på denne måten. I Salzburg skrev sure kritikere først at de heller ville høre ‘sitt’  Wiener-filharmonien. Etter en vanvittig framføring av Alpesymfonien i 1993 fikk pipen en annen låt. Siden ble de residensorkester i Musikverein for Wiens eget berømte orkester.

Til Salzburg er de blitt invitert fem ganger og til Wien seks, den sjuende venter om få dager!

De har spilt verden rundt. Japan ble første gang besøkt i 1988, andre gang i 1993 og i 1996 fikk de også tid til å besøke Kina og Korea. New York har fått besøk ikke mindre enn fire ganger.

Mariss Jansons ble ettertraktet som dirigent verden rundt. London Philharmonics grep fatt i ham og han fungerte flere sesonger som fast gjestedirigent. Leningrad-filharmonikerne, senere St. Petersburg-filharmonikerne, holdt fast i ham så lenge de kunne. Men verden ville ha ham, og han sa også sent på 90-tallet ja til stillingen som sjefsdirigent for Pittsburg Symphony Orchestra.

Det var på dette tidspunktet han fikk spørsmålet hvor lenge han skulle holde på i Oslo. Svaret var: så lenge kjemien er der, det er som et ekteskap….

Men det tok slutt. Det kokte over for to år siden da støy fra Konserthusets ventilasjonsanlegg fullstendig ødela arbeidet med prøvene. I mange år hadde han ført en så å si håpløs kamp for å bedre de akustiske forholdene i Konserthuset. Musikerne kan nesten ikke høre hverandre, klaget han. 

Rasende innkalte han til pressekonferanse og meddelte at jobben i Oslo var slutt. Noen dager etterpå lot han opplyse at han likevel kunne stå ut 2001-02 sesongen.

Dette er Mariss i et nøtteskall. Han tilpasset seg aldri det norske systemet og ‘norsk’ tenkemåte, på like lite linje som han ble en del av kjendiskulturen i hovedstaden. Han var måpende forbauset over vår sosialdemokratiske likhetstenking hvor man kunne oppleve at kulturpriser ble gitt til travhester…. Jante-loven forsto han ikke det fnugg av.

Han bar med seg elitetenkingen – og det skal vi være glade for. Han målførte med sterk røst at samfunnet måtte verdsette slike fremragende musikere på skikkelig vis. Da de streiket kom han med sine bidrag. Raskt kom tallet på musikere opp i full internasjonal størrelse med 108 medlemmer i orkesteret.

Han sto på og jobbet bokstavelig talt nesten livet av seg. Under en framføring av La bohème i Konserthuset i 1997 falt han om – under dødscenen. Et langt sykeleie fulgte og den dag i dag bærer han mén av det, han bruker ikke taktstokk.

Jo bedre et orkester er, jo mer må man øve, sa han. Dette kostet ham stillingen som sjefsdirigent for New York-filharmonikerne. Under prøvespill strakk han tiden helt ut mens den andre aktuelle, Lorens Maazel, hørte orkestet en time og sa så at dette kunne de. De fikk dermed fri, og 70-åringen fikk jobben.

Dermed ble det ledig jobb i München, og det er den Mariss tar over fra høsten.

Men dette sier alt om hvordan han har fått hevet Oslo-filharmonien til å bli det orkesteret det er i dag. Under prøver kan han i kaffepausen tusle bort til enkelte orkestermedlemmer med partituret under armen: Se her…

De ansatte i Konserthuset visste straks at Mariss var i byen. Da de kom på jobb klokka halv ni om morgenen lå en eim av barbervann over gangene. Og utenfor Continental kunne en støvete sportsbil ligge halvt utover trikkeskinnene, kjørt opp fra Amsterdam om natta.

Det er denne ukompromissløse viljen til å jobbe alltid – immer! – hardere og hardere som har ført til resultater. Og det er for dette han også er dyrket av musikerne: Jeg kan aldri gi mindre enn alt.

Han har sjenket oss en nasjonalskatt, og satt Oslo og Norge på kartet. Hans betydning for vårt kulturliv er av så enorm betydning at vi vil belyse dette i en egen artikkel.

Ikke for å forkleine etterfølgeren André Previn og hva han kan få til, men den eventyrlige historien om Oslo-filharmonien de siste 25 år er i første rekke historien om Mariss Jansons.