Peter Mattei
Sesongpremiere Den Norske Opera 21.2.2004 Mozart: Don Giovanni, Peter Matteï, Carsten Stabell, Birgitte Christensen, Ingebjørg Kosmo, Stephen Chaundy, Gudjon Oskarsson, Johannes Weisser, Kari Postma, Musikalsk ledelse: Fransesco Corti Regi: Göran Järvefelt, ansvarlig regi for oppsetningen: Heidi Bruun Nedregaard
Så sto Don Giovanni nesten bokstavelig talt opp fra de døde. Det har ikke latt seg nekte for at tidligere sesongers oppsetning av denne produksjonen kan ha lidd av at det er blitt vel stillestående og langdrygelig i partier.
Så ikke med årets oppsetning. For her hadde man fått den unge svenske Peter Matteï i sitt livs rolle. Og for en scenefigur han gjør! Frisk, energisk og totalt uten hemninger skvetter han omkring og blåser til liv hvor støvet kunne ha en tendens til å legge seg rundt i krokene. Han gjør en slik framifrå innsats at vi har mistanke om at han bare med sin energi alene har satt liv i de andre medvirkende. For denne operaen er blitt en langt annen enn hva vi har sett av den før.
Og stemmemessig holder han så avgjort mål. Men vi kan rett og slett ikke ta en akademisk bedømming av halsmuskulaturen og pusteteknikken, det er rollen og utførelsen som betyr noe. Det er i enkelte scener vi undrer oss hvor han har sin friskhet og energi fra. Avgjort er det i hvert fall at han blåser betydelig liv i denne oppsetningen.
Han får oss til å synes at denne drittsekken av en kvinneforfører er en riktig ekkel og usympatisk figur, en libertiner for hvem kvinner betyr mer enn luft og brød. Andre mennesker skal brukes og utnyttes for at han skal tilfredsstille sine kortsiktige behov. Carsten Stabell som hans tjener Leporello gjør en troverdig framstilling av dobbeltheten i å fungere under en slik herre.
Ikke bare solistene, også orkesteret er ut til å ha fått seg en reell vitamininnsprøyting. Mozart for stort orkester er ikke alltid like vellykket. Her fungerer det til en virkelig feststund. Det er deilig å høre hvordan Fransesco Corti har fått fres på norske regulativmusikere. Det klinger spenstig og presist, det virker som om Peter Matteïs humør har smittet over i graven.
Selv om besetningen kanskje kan virke noe ujevn noen steder, er det også mye bra å si om de øvrige medvirkende. Men siden operaoppsetningene nå går mer og mer i retning av dramatiske forestillinger, teater framfor konsertopptredener hvor det sentrale ligger i rollen og ikke det sanglige, bør man kanskje ofre litt mer vekt på selvecastingen, hvorvidt vedkommende står helt til den rollen som skal framstilles.
Ellers all ros til Heidi Bruun Nedregaard som hadde latt aktørene fått slippe seg løs med alt de hadde. Hun hadde tydeligvis ikke lagt noe bånd på det sprudlende humøret til Peter Matteï. Og godt er det.
En oppsetning som var behagelig fri for posteringer, breddfull av humør og med et strøk av mye alvor bak skjemtet.
Mozart skrev denne operaen i Praha i 1787. Sagnet lar fortelle at til de avsluttende prøvene på Estates-teateret fikk han hjelp av den virkelige personen som hadde gitt opphavet til Don Juan-skikkelsen for ettertiden. Vi tror det så gjerne. Det er også den eneste operaen som Mozart ga betegnelsen seriøs. Skyggesidene til kvinnebedåreren er ikke akkurat solfylte.
Etter oppsetningen i Oslo forsvinner Peter Matteï til New York og Metropolitan. Der skal han gjøre samme rollen på verdens fremste operascene. Det sier litt om hvilken kapasitet som nå fronter denne oppsetningen hos oss. Inntil videre, la oss nyte ham i Oslo!
