Frisk kuling over Bjørvika

Den Norske Opera & Ballett 16.5.2014. Wagner: Den flyvende Hollender. Terje Stensvold, Erika Sunnegårdh, Henrik Engelsviken, Magne Fremmerlid, Tone Kummervold, Marius Roth Christensen, regi: Andreas Homoki, musikalsk ledelse: John Fiore.

Det finnes minst to grunner til at du må se denne forestillingen: Det er en knakendes god oppsetning og det er Terje Stensvolds avskjedsforestilling på norsk jord.

70-åringen har innsett sin alder og foretrekker i tiden framover å få telefoner fra barnebarn i stedet for opera-impressarioer. Men stemmemessig holder han mål ennå og kunne sikkert holde koken noen år til.

I går imponerte han igjen i en rolle som kanskje mer enn noen annen har vært hans kjennemerke, som den evige flakkende hollender, skipsspøkelset som er fordrevet og som søker havn bare hvert syvende år. Men det må også sies at han har fått med seg en god del annet også. Internasjonalt har han preget Europas operascener med å synge Wotan, guden Odin, allfaderen, i forestillinger blant annet i Stockholm (årets navn i Sverige for noen år siden!), Frankfurt og Berlin.

Den norske sangeren er en av grunnene til at det er vanskelig å komme utenom denne forestillingen. En annen grunn til å se den er at det er en fremragende laget forestilling hvor det meste ligger til rette for en fest. Du omtrent merker ikke at de tre aktene spilles i ett – to og en halv time! Så tett blir dramaet, musikken så elektrisk fascinerende og solistene så fengslende at du sitter henført den tiden forestillingen varer.

Det er ikke bare Terje Stensvold. Erika Sunnegårdh synger glitrende som en unge jenta Senta. For en sangerinne! De to, Terje Stensvold og Erika Sunnegårdh, sammen utgjør en helhet i et tett spunnet drama som det bare er å ta av hatten for.

Vi skulle rose alle medvirkende solister men særlig vil vi trekke fram Henrik Engelsviken som her debuterer som Wagner-tenor. Imponerende! Han har i flere oppsetninger gledet oss i forskjellige roller. Her rykker han opp i aller øverste divisjon og gjør rollen med glans!

Rosinen i pølsa må utvilsomt være tilretteleggelsen av musikken. John Fiore og Operaorkesteret gjør en fenomenal innsats. Det gnistrer fra første takt, det blir friske kulingkast hele veien i gjennom.

Men særlig er det når koret – eller korene – kommer inn på scenen, at det blir vind i seilene og løfter seg mot høyder du omtrent aldri har opplevd på en norsk operascene. Det er partiet med kor, orkester og solister som brenner seg inn i deg – og blir der lenge.

Den flyvende Hollender er den eneste operaen i den internasjonale operaverdenen som kan sies å være litt ‘norsk’. Det vil si, handlingen finner sted i delvis en trang fjord (opprinnelig ved Tvedestrand) og i en sørlandsk skipperstue. Wagner skrev denne operaen rundt 1840 etter inntrykkene han fikk da skipet han var på i flukt fra folk han skyldte penger, måtte søke nødhavn ved norskekysten. Her ble han slått av de norske sjømennenes sang som ga gjenlyd i de trange bergveggene.

Ved operaåpningen i 2008 lå det en fullrigger på leden i Bjørvika med røde seil for å markere dette.

Dette er også den første operaen hvor Wagner trår fram i den formen han endelig fant med å forene drama og musikk og ta oppgjør med den italiensk-pregete tradisjonen med lange resitativer, posering-sang og applaus etter hvert sangnummer.

I denne oppsetningen er det tatt et grep med at den norske skipper Daland og hans skip blir framstilt som brutale undertrykkere i kolonialistisk ånd av Afrika. Mot slutten legges det inn sterke virkemidler med dette i fokus uten at jeg vil si at det dreidde eller forstyrret det dramatiske tyngdepunktet.

I det hele tatt var det en flott og stram i regi denne samarbeidsproduksjonen med operaen i Zürich og La Scala i Milano.

Høydepunkt etter høydepunkt, dette er en oppsetning det ikke er mulig å komme forbi.

Se den, ikke minst for Terje Stensvolds skyld!