Premiere Nationaltheatret 9.11.2013. Shakespeare: Kong Lear.
Sverre Anker Ousdal, Heidi Goldmann, Ida Løken, Viktoria Winge, Erik Hivju, Anneke von der Lippe, Nils Ole Oftebro, Jan Sælid, Mads Ousdal, Håkon Ramstad, Nils Golberg Mulvik, Anders Dahlberg, Buzhan Baban.
Regi: Stein Winge.
Egentlig er det misvisende å bruke ordet ‘livlig’ om en oppsetning av Kong Lear. For dette Shakespeare-dramaet er i bunn og grunn alt annet enn livlig der likene ligger dandert utover scenegulvet i de siste scenene.
Men det er en uvanlig frisk og livlig oppsetning vi får av dette et av de mest alvorstunge dramaene til Shakespeare. Ingen dødpunkter, handlingen forflytter seg raskt og replikkene smeller i uten dveling. Her er det humør og fart. Entreer og sortier skjer lynraskt og det smeller kontinuerlig i dører og gulvluker.
Offisielt er dette Sverre Anker Ousdals avskjedsforestilling som fast ansatt skuespiller ved Nationaltheatret. Det blir historisk sus over det med Kong Lear i Stein Winges regi. For det er nettopp med Shakespeare og Stein Winge at Sverre Anker Ousdal har markert seg i noen av de fremste rollene i sin lange karriere. Her husker vi bare tilbake på Torshov-tiden med det berømmelige Shakespeare-prosjektet i sin tid for snart førti år siden.
Oppsetningen er full av påminnelser om denne tiden på Torshov. Flere av de medvirkende på scenen fra den gangen var også med og leser man nedover listen med navn av de impliserte i produksjonen dukker ytterligere Torshov-navn opp.
Uansett kunne neppe Nationaltheatret markere en av teatrets største skuespillere de siste ti-årene på en bedre måte. Sverre Anker Ousdal gjør en stor rolle, han imponere som først den egoistiske og selvopptatte kongen som altfor lett faller for smisk og smiger og som siden farter rundt på flukt i England som en mer eller mindre gal person.
Kong Lear er et av Shakespeare’s mest dystre og alvorstunge dramaer. Det bygger på en gammel legende og tar for seg makt og hvordan den korrumperer og ødelegger sinnene våre. Selv innad i de nærmeste bånd i familien blir brødre satt opp mot brødre, søstre mot søstre, og som i utgangspunktet her, døtre og sønner mot sin fedre og omvendt.
For det er ikke bare striden mellom den aldrende kongen som vil dele kongeriket sitt mellom sine tre døtre det dreier seg om. I handlingen opptrer også andre som også opptrer forræderisk og falsk mot sine fedre og brødre og som gjerne tyr til renkespill for å få sitt gjennom.
Det er ikke bare i engelske kongefamilier vi kan oppleve slikt, her har vi en tradisjon som mer eller mindre går fram til våre dager, om enn i kanskje andre (iskalde) former. Vi behøver ikke å gå lenger enn til våre familiære arveoppgjør for å finne nærliggende eksempler.
I brunn og grunn er det snakk om en machiavelli’sk tankegang og rått maktspill. Shakespeare avkler maktbruken og forteller om hvor djevelsk makt kan korrumpere og ødelegge oss, også i vårt forhold til de aller nærmeste.
For fjerde gang tar Stein Winge fatt i denne trageden. Denne gangen gir han oss en oppsetning full av varme og humor. Det blir nesten som en tragikomedie, men latteren sitter anstrengt til. Det er likevel forfriskende å oppleve en Shakespeare-oppsetning hvor skuespillerne ikke dveler langtrukkent i dikterens blankvers. Her smeller det friskt i replikkene mellom lynhurtige sortier og entreer. Så å si hele ensemblet må få vår ros. Særlig vil vi framheve Viktoria Winge som narren. Herlig, friskt og utadvendt spill!
Instruktørens velkjente gags kunne en gang kanskje være til besvær og stilbrudd – for enkelte (ikke for oss) – men jeg har liten grunn til å tro at denne boblende overfloden av innfall og spreke og spenstige vrier på teksten kan forstyrre. Snarere tvert imot, dette beriker og gjør forestillingen mer fargerik og opplevelsesrik.
En forestilling som er et verdig monument for Sverre Anker Ousdal!
