Premiere Det Norske Teatret Prøvesalen 6.10.2006
Synge: Helten på den grøne øya
Med: Anders Baasmo Christiansen, Sverre Bentzen, Bernhard Ramstad, Ellen Dorrit Petersen, Tobias Santelmann, Hilde Olausson, Sigve Bøe, Endre Hellestveit, Nina Woxholtt, Ingunn Beate Øyen, Elisabeth Sand, Marte Tangen, regi: Lars Erik Holter
John Synge’s stykke Helten på den grøne øya er helt sentral i irsk dramatikk. Det hundre år gamle stykket er en frodig beretning med mye av Peer Gynt i seg. Men der Ibsen lodder innover mot livsløgnen og selvbedraget, tar John Synge for seg helt andre aspekter. Han ser på hvilken forførende kraft fortellingen kan ha. I den rette settingen kan den gjøre en mann til en helt.
Men dragene av Peer ligger hele veien over Synges tekst. Her finner vi trangen til de store, kanskje løgnaktige historiene, Hegstadtunets storskryteri, massens opptreden (“Heng ham!”) og sæterjentene. Men Synges tekst viser så mye mer. Vi får fort assosiasjoner til dagens løgnaktige historierfortellere, en George Bush minner oss fort om at det var ikke bare på den irske landsbygda for hundre års siden at Den Store historien fort kan vekke begeistring og få hjertene i brann.
Anders Baasmo Christiansen har den takknemlige men krevende hovedrollen i gutten som ramler inn på vertshuset og sier han har drept far sin med spaden. Men den døde faren dukker til stadighet opp i stykkets handling etter å ha blitt ‘drept’ av sønnen sin både en og to ganger. Realismen i stykket skal tilsi at han bærer en stadig blodigere bandasje – flott sminkejobb ute i kulissene! – og instruktøren har valgt å bevare det som finnes av realisme i teaterstykket. Dessuten legger han til dans og opptreden i irsk folkloristisk ånd. Til tider står stemningen høyt inne på Prøvesalen. Det er da tapdansen når slike høyder som du knapt finner på en vanlig irsk pub på landsbygda for hundre år siden.
Men nok om det. Oppsetningen blir frodig og levende. Før pause kunne det nok være både et og to stillestående partier men det tilgir vi så gjerne når forestillingen virkelig tar av etter pause. Her kommer også Sverre Bentzen inn på scenen og tilføyer nødvendig dybde i forestillingen. Både han og Anders Baasmo Christiansen snakker et slags Toten/dHedmark-mål for likesom å gi illusjon av at de kom fra den andre siden av åsen. Unødvendig etter min mening, all den stund andre av aktørene bryter sterkt på sitt vestlandske.
Anders Baasmo Christiansen gjør en formidabel innsats som først storskryteren, siden den veike og ydmyke som kanskje ikke var så mye helt likevel og til slutt sønnen som har fått selvrespekten tilbake der han vandrer ut av stykket arm i arm med sin far. Det er stort spenn i denne rollen, ikke minst fysisk.
Det spares ikke på effektene i dette stykket. Her drikkes det, synges, danses og slåss. Det nippes heller ikke til et glass rødvin. I slåsskampene fyker man gjennom skapene.
Et avgjort sympatisk bekjentskap var Ellen Dorrit Petersen. Også hun må finne seg i stå på scenen nesten hele tiden. Irsk, rødhåret og fandenivoldsk – men også kjærlig og bedåret. Og en kan ikke unngå å høre hva hun sier!
Berømmes må også de to gubbene, de respektive fedrene, spilt av Sverre Bentzen og Bernhard Ramstad.Sistnevnte seiler tvers over den altfor lange scenen betydelig godt på’n i noen scener mens førstnevnte har fått god hjelp av sminkeavdelingen rett utenfor synshold.
En oppsetning som kan føles litt langdryg før pause men til gjengjeld tar av det så det riktig smeller etter. Frodig, irsk – men også med et alvorlig budskap. Vi fikk litt av hvert å tanke på – og sammenlikne med i disse statsbudsjetttider hvor historiefortellerne omgir oss hvor vi står og går.
