Premiere Nationaltheatret 28.3.2009
Shakespeare: En midtsommernattsdrøm i gjendiktning av Øivind Berg
Henrik Rafaelsen, Petronella Barker, Toralv Maurstad, Per Frisch, Anders Mordal, Gisken Armand, Henriette Steenstrup, John Brungot, Nicolai Cleve Broch, Kim Haugen, Anne Krigsvoll, Merete Moen, Espen Reboli Bjerke, Per Christian Ellefsen, Bernhard Arnø, Nils Jørgen Kaalstad, Aggi, regi: Ole Anders Tandberg
Vi humrer, ler og mores over all måte. En midtsommernattsdrøm på Nationaltheatret er blitt en frodig teaterlek hvor det meste er tillatt. Det gjøgles over en lav sko, her er ikke bare teater-i-teatret, det er blitt teater i teatret-i-teatret.
Fremst står 80-åringen Toralv Maurstad som leverer en formidabel sceneprestasjon. Sist vi så denne rolleskikkelsen i teatrets regi var for over førti år siden, da med Svein Sturla Hungnes som hoppet, spratt og klatret i det enorme nettet som var spendt over scenen. Toralv Maurstad spilte selv i denne rollen som ungdom da Nationaltheatret satte opp stykket i 1958.
At samme mann kan spille denne rollen enogfemti år etter er nesten for utrolig til å være sant. Men det er ikke bare mulig, det er virkelig og resultatet er en frodig og levende Shakespeare som sprudler fra første replikk, eller rettere sagt, sangnummer. Til publikums store fornøyelse, vi opplever det sjeldne i teatret at det klappes etter nærmest hver eneste scene.
Det er blitt en forestilling med mye sang. Instruktør Ole Anders Tandberg har hatt ideen om å kle forestillingen i a cappella-framføringer av nyere rocke- og poplåter, og også litt Offenbach og fjordene blåner for likesom å illudere litt av den stemningen av folkeforlystelse som fant sted ved teaterframføringer på Shakespeare’s tid. Ikke alt av dette er like greitt, det er omtrent noe av det eneste som trekker forestillingen nedover. Nationaltheatrets skuespillere er ikke alle rockesangere eller entertainere. Faktisk låter noen av dem alldeles redselsfullt, noe man kan oppfatte dithen at det bevisst er lagt inn i forestillingen som resultat av Pucks tryllerier.
Her kan vi også trekke fram den andre store svakheten ved forestillingen: Ole Anders Tandberg har latt seg altfor mye beruse av sine påfunn og kreative ideer. Han har ikke helt maktet å sette grensen, det blir for mye. Her skulle strammes inn: kill tour Darlings!
Den som derimot gjør strålende lykke med sitt første sangnummer er sjefen selv, Toralv Maurstad, der han gjør entre som en ekte crooner omtrent helt i åpningen. Det var omtrent som vi ble satt tilbake til hans store rolleskikkelse som konferansieren i Cabaret for langt mer enn førti år siden.
Forestillingen er først og fremst Toralv Maurstads. Han bærer stoffet på imponerende vis. Bare i enkelte øyeblikk gjør instruktøren den fatale bommerten å la Puck-skikkelsen komme i bakgrunnen og overlater scenen til sine andre gjøglende og mer eller mindre vellykkete sprø påfunn. Da faller dessverre forestillingen flere hakk i samme øyeblikk. Men den spøkefulle alveånden er alle steds nærværende, han dukker opp igjen fra tåkeheimen bak på scenen.
Størst inntrykk gjør den siste monologen til Puck. Her er han som i åpningsnummeret sitt, crooneren, helt tilbake til konferansieren i Cabaret. Mer enn det, han er tilbake i sitt teater igjen, som den gjøglende, lekende, innfule og alltid sprelske. Teatersjef Hanne Tømta har i programmet karakterisert ham som en ‘ekte Vestlandsfaen’. På godt og vondt, mer treffende kan det egentlig ikke sies.
En midtsommernattsdrøm er blitt en teaterlek. Skuespillerne tar i bruk alle teatrets muligheter til å gjøgle og gjøre sprelske og frodige ting. Det spøkes med andre oppsetninger, som også fysisk er i bruk på scenen som elementer. Anne Krigsvoll som Bonnie Bøtta gjør et poeng av alle sine replikker og medvirkninger i Hakkebakkeskogen.
Forestillingen er dermed litt mer enn sjefen sjøl. I dette salighetens mylder gies det stort rom for individuelle utskeielser. Vi skal ikke glemme Henriette Steenstrups store opptreden som Dolly Partion rett før pause eller Kim Haugens melshow der han gjør seg klar til å illudere muren, den med en liten sprekk. (Alle antydninger til ordspill gripes begjærlig av skuespillerne som utnytter mulighetene til siste trevl, eller det absolutte overspill). Gisken Armand har riktignok intet sangnummer, derimot gjør hun en strålende figur ved hjelp av sin mimikk og sine lange armer. Og John Brungot og Nicolai Cleve Broch hopper testesteront inn og ut av en dør som Puck har tryllet litt med.
Og vi må heller ikke glemme Aggi, en Grand Danois som på stikkord dukker opp på scenen og gjør sine entreer og sortier så lekende elegant og innstudert at vi forbløffes. Vi skal ikke gjøre et nummer av at hun er en tispe, det blir et unødvendig ordspill på det stykket håndtverkerne skal oppføre i skogen, det ‘nitriste lystspillet om Pyramus og Thisbe som led en for jævlig død’.
Her er alt som ellers ikke er lov tatt i bruk. Forestillingen åpner ved at Thesevs og Hippolyta, hertugen og hertuginnen, sitter i kongelosjen og kjeder seg. Også dette gjøres det et stort nummer ut av. Teater er teater og forkledning og sminke er forkledning og sminke.
Men først og fremst altså Toralv Maurstad. Han alene er grunn nok til et teaterbesøk. Det er ikke bare en grunn, det er en plikt å gå i teateret og se ham i rollen Puck. Så stor er prestasjonen og så betydningsfullt er dette for vår teaterhistorie at vi må bøye oss dypt i støvet.
