Urpremiere Det Norske Teatret 4.10.2003
Øystein Wiik og Gisle Kverndokk: Frendelaus, etter Hector Malots roman
Jannicke Irwin Abrahamsen, Øyvin Berven, Sigve Bøe, Anders Baasmo Christiansen, Paul-Ottar Haga, Harald Heide-Steen jr., Paul Åge Johannessen, Marit Kolbræk, Magne Lindholm, Iren Reppen, Bjørn Sandberg, Sipus Sunniva Egge, Sverre Solberg, Liv-Unni Larsson Undall, Sine Helene Strømberg, Charlotte Øverland Våset, Trond Teigen, Eli Stålhand
regi: Matthias Davids
Full klaff på Det Norske Teatret! Parhestene Øystein Wiik og Gisle Kverndokk har signert sin fjerde store musical sammen og ved hjelp av ensemblet på teatret er resultatet mer enn overbevisende.
De har tatt for seg Hector Malots roman om hittebarnet som etter diverse viderverdigheter og skurkekonstellasjoner kommer til sin rette familie igjen. Det er i utgangspunktet en svært sentimental historie som ender tåredryppende lykkelig, men underveis er handlingen spritet opp med mye dramatikk.
Som musical og sceneversjon er dette vellykket. Bare enkelte steder før pausen kunne vi ha ønsket at det var strammet litt til. Men teaterutgaven er allerede en sterkt slanket versjon av romanen og flere personer er fjernet. Og de små innvendingene vi kunne ha hatt før pause, forsvant som dugg for sola da den siste timen av forestillingen inneholdt dramatiske raskt skiftende scener og opptrinn som nesten tok pusten fra oss.
Eksempelvis er scenene fra gruva lykkelig løst. De tegner også en sterk dramatisk oppbygging av handlingen fram mot den spenningsfulle slutten. Og lykkelig er det også at denne musicalen ikke trår i de tradisjonelle fellene som en bredt anlagt musicaloppsetning har for vane å gjøre. Her er det intet som likner på kommersielle West End eller Broadway-produksjoner, med kanskje et lite unntak fra de ellers freske dansescenene, var temperaturen naturlig høy etterhver som handlingen skred fram.
Mye av æren for dette må tilskrives den sceneutformingen en garvet Øystein Wiik har gitt stoffet og ikke minst musikken til Gisle Kverndokk. Det var befriende å oppleve en musicaloppsetning uten musikalsk frieri til publikum, uten de kjappe og fengende Lloyd Webber-taktene for å få opp stemningen. Her skapte stoffet og musikken i seg selv kontakt med salen og forårsaket den stemningen som bokstavelig talt hevet seg utover mot slutten.
Gisle Kverndokk tar fritt for seg av alle sjangre i sin musikalske tilrettelegging. Jazzriffs blandes opp med balladepreget sangnumre, men skal vi sette fingrene på noe må det være at orkesteret nok kunne tjent på å være litt fyldigere. Det er greitt at strykerklangen må bli så elektronisk som forholdene og de stramme budsjettene legger opp til, men fargelegging i form av flere blåsere ville ha styrket forestillingen betydelig!
Vi tellet ni musikere i grava på Det Norske Teatret. Det er et tankekors at forslaget om å senke minimumsbemanningen på musikere på Broadway ned fra 17 resulterte i spontan streik og total mørklegging derover for bare et år siden. Er amerikanske fagforeninger så mye sterkere enn norske?
Gisle Kverndokk bruker også musikalske effekter med referanser til annen musikkdramatisk musikk. I åpningen av annenakten bærer klangen av ambolter som rytmeinstrument en klar likhet med Nivelheimscenene i Wagners Rhingullet mens West Side Story dukker opp ved minst to anledninger etter pause.
Ros må også deles ut tiil aktørene. Det synges og spilles – og ikke minst danses! – godt gjennom hele forestillingen. Særlig sans hadde vi for skurkeparet Driscoll, spilt av Iren Reppen og Anders Baasmo Christiansen. Førstnevnte har en høy gjøglerfaktor som skaper liv og humør i de få scenen hun er med i.
Som skuespillerpappa Vitalis gjorde Paul-Ottar Haga en fin skikkelse. Avbalansert og med fin søkning mot “å prøve det umulige” skaper han et handlingsmotto som drives fram gjennom hele forestillingen.
Nevnes må også Harald Heide-Steen jr. som i rollen som den popmpøse ordensbehengte franske gruvedirektør gjør en liten gags med sin elleville snubling i ordene.
Men først og fremst er det Jannicke Irwin Abrahamsens forestilling. Hun måtte gå inn i hovedrollen bare uker før premieren og dette er hennes første store hovedrolle, men det blir sikkert ikke den siste! Hun eier en ledighet og plastisitet på scenen som røper hennes bakgrunn som danser.
Teateret hadde fått hjelp fra Tyskland i den erfarne instruktør Matthias Davids. Igjen vil vi understreke hvor behagelig vi fant en stor musicaloppsetning uten effektene og utvendigheten fra det angloamerikanske musikkteatret. Instruktøren har stor fortjeneste i dette resultatet.
Det Norske Teatret har all grunn til å være fornøyd med denne musicalsatsingen. Det er også den største satsingen fra teatrets hånd siden Les Miserables. De har all grunn til å se på de midlene de har lagt inn i denne oppsetningen som en svært vellykket plassering.
Forestillingen er lagt opp som familieforestilling. For de aller yngste kan noen av effektene kanskje virke for voldsomme og en del av hintene kanskje litt for ‘voksne’.
Dekorasjoner og sceneskift fungerte smidig og elegant. Ved bruk av dreieskive og et enkelt grunnoppbygg avløste den ene scenen den andre på en naturlig måte.
En flott forestilling!
