Oslo Konserthus 27.11.2014, Beethoven: Symfoni nr 8, Hellstenius: Loven (uroppføring på bestillingsverk i anledning av Grunnlovsjubileet), Oslo-filharmonien, Christian Eggen, dirigent, Tora Augestad, sopran, Boya Bøckman, video, Øyvind Rimbereid, tekst, Tormod Carlsen, regi, Anders Mordal, skuespiller
Sorry, dette funka ikke. Forsøket på å kombinere seriøs musikk med en kunstnerisk utforming av Grunnloven falt helt pladask. Det kommuniserte rett og slett ikke. Kveldens replikk var: «ikke klapp for lenge for da må vi høre det en gang til».
Her må vi imidlertid ta et forbehold: musikken til Hellstenius. Den var til tider storartet, med flotte klanger og masse spennende passasjer. Det var synd at den kom på tvers av selve forestillingen, hvis vi kan kalle den det.
Det var tilretteleggingen som ikke funka. Her var nok ambisjonene atskillig høyere enn hva de faktiske forholdene tilsa. Man hadde ‘spritet opp’ musikken med tekster, en resiterende skuespiller og en delvis resiterende, delvis syngende sopran. Så langt greitt.
Men så ble det vanskelig. For hele området rundt orkesterpodiet ble tatt i bruk til dels å vise tekster, dels bilder av sopran og skuespiller foruten at de opptrådte på forskjellige steder rundt i podierommet. Men det som kanskje i utgangspunktet kunne være spennende og gi innhold til en framføring med musikk og tekst, falt pladask. For oss som satt i salen så omtrent ingenting av dette, bare fornemmet det. Musikere med lys til notene sperret utsynet. Noe så enkelt som at de feltene hvor tekst, bilder og liknende kunne bli synlige for tilskuerne ved å sørge for at de ble hevet et par meter, ble hele forskjellen.
Slik det ble opplevd for oss var det som å være til stede på en seanse hvor enkelte kunstnere så absolutt ville noe, men ikke fikk fram sitt budskap for tilhørerne. Da ble det i stedet dilletantisk, fjernt, kunstig, anmasende og desverre – ødeleggende for et musikkbilde som i seg selv absolutt hadde noe for seg. Og intensjonene med 1814 og Grunnloven var umulig å se, selv med en stortingspresident i salen.
Derimot falt assosiasjonene til 1814 bedre på plass med Beethovens åttende symfoni. Staut og tett i framføringen, særlig med en førstesats som låt riktig ‘teutonsk’ for å si det slik. Symfonien ble skrevet rundt 1814 og sånn sett feiret også den 200-års jubileum.
Oslo-filharmonien skal tross alt ha ros for å forsøke seg på nye veier og gi plass for nye uttrykk. Av og til lykkes det ikke helt, som i går, mens det andre ganger kan resultere i det motsatte.
Eidsvold og 1814 inneholder mye spennende stoff som vi synes få har grepet fatt i nå i jubileumsåret. Bare den detaljen at det var et enormt klassedelt samfunn og at de som holdt til i Eidsvoldsbygningens underetasje, eller kjelleren, var alle tjenestefolkene, kokkene, kuskene og alle de som sørget for at Eidsvoldsmennene fikk vedtatt en Grunnlov og streket opp veien for den nye tid – uten klassedeling. Hvilke historier kunne ikke de fortelle?
