Ibsenfestivalen 2006 – Premiere Nationaltheatret 24.8.
Ibsen: Gengangere
Anne Marit Jacobsen, Ole Johan Skjelbred Knudsen, Bjørn Sundquist, Trond Brænne, Andrea Bræin Hovig Regi: Alexander Mørk-Eidem
Denne oppsetningen av Gengangere tar et utgangspunkt som er imponerende: den tar rett og slett sats i en etterligning av dekorasjonene fra den første oppsetningen som ble spilt i Norge på Nationaltheatret i 1900. En projeksjon av Jens Wangs scenografi på forteppe illustrerer dette og da teppet går opp ser at vi dekorasjonene består av prøvemasker som skal illustrere disse dekorasjonene. Bakteppet er malt av Rolf Groven til oppsetningen av Til Sæters i 1981. Musikken som brukes er den samme som ved Norgespremieren i 1900, det er Beethoven, Schumann og Johan Svendsen.
Og det er ennå mer teater i teatret: Trond Brænne kommer inne i åpningen som snekker Engstrand med en svær radio – ghetto-blaster – hengende i en bærerem over skulderen. Han opplyser om dette med musikken, trykker den på på lissom og setter handlingen gradvis i gang mens han går ‘utenfra’ og inn i de kjente replikkene sine. Så er stykket i gang, men dette grepet gjentar seg. Ikke fullt så vellykket var det når Regine spilt av Andrea Bræin Hovig skulle trå til med Schumanns Abendlied. Visst har dama bakgrunn som sangerinne, men dette er i et helt annet repertoar enn Schumann! Derfor låt det som det låt, det ble en teatereffekt som viser oss at ikke alle slike påhitt er vellykkete. Derimot er det vellykket når hun leser direkte fra manus.
Dette hintet til Brecht – teater er ikke virkelighet – fungerer alldeles utmerket. Siden teatret behendig har hoppet bukk over femtiårsjubilanten Berthold Brecht denne høsten – merkelig med en teatersjef som er så opplagt germanofil – er dette det nærmeste Brecht vi kan komme. Og vi takker og bukker.
Påhittet med den ene prøvemasken som falt ned – der Osvald gjør fysiske tilnærmelser til Regine og hans mor sjokkert ser spøkelser i form av ‘gengangere’ – er så dyktig utført at faktisk flere tilskuere gikk fem på, de trodde dette var et uhell. Igjen: teater i teatret!
Vi ser at pastor Manders i skikkelse av Bjørn Sundquist heller en bøtte vann over seg ute i kulissene på sin tenkte vei fra dampbåten og opp til enkefru Alvings hjem. Så kommer han inn, dryppende av vann. Regine – Andrea Bræin Hovig – har ‘lagt litt på seg’ siden hun sto til konfirmasjon som pastoren sier. Og Regine gjør overtydelig beskjed om at hun så absolutt er blitt en ung kvinne, der hun klenger seg innpå den tydelige litt forlegne Guds-mannen.
Så dukker pastorens – pliktpratet og moralismen utrettelige forkynner – motpol opp, Osvald i skikkelse av Ole Johan Skjelbred Knudsen. Han er kunstneren som har levd åresvis i utlandet, men som nå er ‘kommet hjem til mor’ den korte tiden han har igjen. For det viser seg at han bærer på syfilis – som ikke nevnes ved et ord i forestillingen – han er syk og til stadighet trøtt. Men han har levd ute i den store verden i mange år, og sett hvordan ‘bedre’ folk oppfører seg. Dette konfronterer han den skinnhellige pastoren med, disse herrene ‘av det bedre selskap’ oppsøkte steder og oppførte seg på en måte som er helt ‘utenkelig’. Dessuten klemmer han skikkelig til når han påpeker at ikke ‘alle har råd til å gifte seg’, men de kan ha et godt hjem for det. Unge, livslystne og kåte mennesker kan rett og slett ikke holde seg borte fra hverandre – slik pastoren ville de skulle.
Ibsens stykke har sprengkraft i seg. Men det spørs om sider av dette har like mye kraft i dag, den ‘unevnelige’ sykdommen er blitt avløst av AIDS og langt verre ting, Bush er kanskje også en form for sykdom. Men hykleriet er der fortsatt, incest, skjult vold og familiehemmeligheter. Det hyklerske besteborgersamfunnet lever fortsatt i beste velgående i dag som for 125 år siden. De ekle tannpastasmilene kan du hver dag se på nyhetssendingene på TV.
Det er Bjørn Sundquist og Ole Johan Skjelbred Knudsen som er dette stykkets to motpoler. De spiller begge helt ypperlig, Bjørn Sundquist som kald, skinnhellig, slesk og moralsk pastor, Ole Johan Skjelbred Knudsen som ung syfilisrammet kunstner. Mellom dem står fru Alving i skikkelse av Anne Marit Jacobsen. Ypperlig spill også her, men kanskje ble hun noe litt for tynn og pipende helt mot slutten av stykket. Vi likte så absolutt grepet der Bjørn Sundquist tar mikrofonen og nærmest hviskende kommer med sine moralske fomaninger.
Instruktør Alexander Mørk-Eidem har valgt et format som nærmer seg kammerspillets. Dette er også oppsetningens svakhet, hvis man i det hele tatt kan snakke om svakheter. Rommet blir nesten for stort, og skuespillerne får ikke den tetthet og nærvær de trenger. Men vi likte så absolutt de brecht’ske grepene som var gjort. Dette har ført til at vi føres delvis inn i en tradisjonell oppsetning, delvis inn i en nyere versjon uten modernistiske påhitt. Kombinasjonen av dette fungerer langt på vei.
Ibsens tekst er sterk. Det skal mye til for å gjøre en dårlig versjon av Gengangere. Alexander Mørk-Eidems oppsetning er det i hvert fall ikke.
