Gergiev fyller femti

I dag fyller Valery Gergiev femti år. Er det mulig? Vil mange spørre seg.
Han er utvilsomt den raskest stigende stjerne på den internasjonale dirigenthimmelen. De fleste som har lagt merke til den uvanlige aktive dirigenten ville neppe trodd han ikke forlengst var femti.

Normal helse ville normalt heller ikke akseptert det. For Gergiev har alt vært gjennom sine første alvorlige påminnelser om at livet ikke alltid går på skinner.

Det er i første rekke hans virksomhet i St. Petersburg som verden måpende har lagt merke til. Han har hevet det tradisjonelle Kirov-ensemblet opp til å bli et av verdens mest navngjetne opera-ensembler og det gamle ærverdige Maarinskij-teatret hvor det holder hus, er i dag et av verdens fremste operahus.

Men mer enn det. Hans første år ved dette teatret var epokegjørende på mer enn et sett. Han tok tak i den gamle russiske operalitteraturen og bokstavelig talt blåste nytt liv i en gammel størrelse som Rimskij-Korsakovs elleve operaer og hentet fram fra skapet mange av skattene i russisk opera.

Prokofievs samtlige seks operaer og de operaene av Tsjaikovskij som man egentlig overså – det vil si, alle utenom Iolanta, Eugen Onegin og Spar Dame – ble satt på spilleplanen sammen med Glinka og Borodin. Dette ble nær sagt en revolusjon. Det betø atskillig for den russiske nasjonalfølelsen i en tid da man hadde fornektet det meste og nesegrust beundret det meste som kom fra Vesten, opera og mafiosokultur inkludert.

De aller fleste av disse operaene foreligger nå i CD-innspilling med Gergiev og hans ensemble, noen også på video. Det gamle teatret som ble bygget for midler av tsarinnen på 1860-tallet, opplevde på kort tid å ta forsetet i russisk kultur. Bolsjoi ble blåst av banen og opplevde noen år med frustrasjon og bitter skuffelse.

Dette hadde sammenheng med de voldsomme utenlandsturneene som ensemblet gjennomførte. Med base i London – Covent Garden ble inntatt fast hver sommer på 1990-tallet – ble europeiske hovedsteder oppsøkt. Her var det ikke snakk om å spare seg, kor, orkester og ballett var på veien med kulisser, kostymer og utstyr som var overdådig holdt i den gamle russiske litt ekstragavandte stilen. Gjerne prøver om dagen og forestilling i Paris om kvelden, før prøver igjen neste dag. Instrumenter og kulisser av gårde i høyt tempo.

Resultatene lot ikke vente på seg. Fan-klubbene spratt opp og investorene sto i kø. I den grad rant det inn penger at 2/3 av toppledelsen måtte avsettes på grunn av omfattende snaskeri. De fremste sangerne fikk store navn i verden og ble straks engasjert til de største scenene.

Men her viste det seg at barnelærdommen satt langt inne. Nesten ingen av dem aksepterte et sjerneliv i Vesten men vendte så fort de kunne tilbake til St. Petersburg. De akseptert heller lusne honorarer mot kollegial støtte og ensemblefølelsen.

Valery Gergiev fikk tilbud fra alle kanter. Han ble engasjert som sjefsdirigent for Rotterdam-filharmonikerne i 1997 og samme år fast gjestedirigent ved Metropolitan i New York. I realiteten er han dette husets nr. to i dag. Men han har holdt fast ved sitt ensemble i St. Petersburg og er den totale diktator i Maarinskij-teatret. De siste årene har han ledet sin egen festival, Hvite Netter i St. Petersburg. I år vil festivalen stå i tegnene til byens offisielle 300-års jubileum.

Men det som særmerker sjefsdirigenten er hans heseblesende tempo. Alt i full fart, gjerne langt over kanten for det forsvarlige. Orkstermedlemmene ved Metropolitan føler direkte ubehag ved hans nervøse aldri hvilende tempo. Til prøver på Parsifal kom han en halv time forseint, og til første forestillingen ankom han The Met bare et par minutter før teppet gikk opp. Dette førte til at Met-sjefen, eks-tapetserer Volpe, måtte innrømme at de hadde ‘utvekslet noen ord’ i etterkant.

Hans heseblesende tempo preger alle som kommer i nærheten av ham. På årets festival i St. Petersburg vil han eksemplevis lede oppførelser av hele Wagners Nibelungen-ring i løpet av seks dager. Hva han gjør i de resterende to? Dirigerer konserter.

Egentlig er han ikke russer men født og oppvokst i Kaukasus slik utseende sterkt antyder. Og har hytte i de finske skoger. Ikke landsted. Luksus er noe han ikke har tid til.