Jo Nesbø har skrevet en bok som er både spennende og fargerik. I motsetning til alt det jeg har lest av ham til nå er denne befridd for det jeg vil kalle håpløs sørpe, dvs. narkovrak, folk som raver rundt i rus og elendighet, søppel og dritt (selv om det i parantes bemerket er en del ‘brygg’ også i denne). Når endelig Jo Nesbø får dreis på en historie er det med god hjelp av en fremragende dramaturg og intrigemaker som langt overgår ham selv. Men han bidrar også i dette med en godt fortalt og spennende historie innen rammene. Her krysses de altså, William Shakespeare’s dramatikk med Jo Nesbøs levende og spennende fortellermåte. Joda, det smakte!
Jo Nesbø: Macbeth, Aschehoug forlag 2018, 673 s.
Jeg har sett Macbeth, ‘the scottish play’ som engelske skuespillere sier, en god del ganger. Enten på teater, som film eller på operascenen. Jeg kjenner stykket ut og inn og blir fascinert så å si hver gang. I engelsk teater er det nærmest forbudt å si ordet Macbeth på scenen. Det skal bringe ulykke og død. Så sterk er magien hos Shakespeare!
Shakespeare’s drama er først og fremst et spill om makt, om de psykologiske virkningene, forfølgelsesvanviddet, av å bli beruset av makt og ta livet av dem som antas står i veien for maktambisjonene inkludert nære venner og forbundsfeller. En ikke uvesentlig rolle spiller lady Macbeth som intrigerer og oppildner ham. Hekserier og trolldom inngår i den opprinnelige settingen, men hos Nesbø opptrer de som asiatiske horer og doplangere med sprukken hud. Jeg vil ha sagt at Jo Nesbø ikke makter å få fram den demoniske og djevelske verden i samme grad som mester William og som du også fornemmer i Verdis opera, men det ville kanskje være for mye forlangt.
Jo Nesbø planter dramaet inn i vår tid. Vi befinner oss nå i en nærmest forfallen engelsk (skotsk?) industriby hvor det regner så å si kontinuerlig og hvor alt er grått, vannet tilsvarende møkkete og forurenset. Byen plages av korrupsjon og arbeidsledighet. I stedet for hoffet og generalene lar Nesbø oss møte byens korrupte politietat og politikere. Men handlingen og intrigene følger langt på vei den gamle mester, med navnene til og med i behold, utenom at McDuff blir Duff. Det er mesterlig gjort! Jeg vil ikke si at Nesbø har lagt en ny dimensjon til Shakespeare men han skal ha ros for å ha overført Shakespeare’s verden til vår egen og vår tid og laget en god og spennende historie ut av det.
Det er på sett og vis uvirkelig å åpne en spenningsbok hvor du kjenner intrigen og det som skjer fullt ut før du har lest første setning. Men dette skjemmer ikke. For selv om dramaet – intrigen og personene – er det samme er det likefullt Jo Nesbøs bok du leser, fritt etter William Shakespeare.
Noen få ganger møter du uvergerlig på fader Shakespeare’s ordbruk i dialogene. Men det er nennsomt gjort og jeg synes ikke det på noen måte griper forstyrrende inn i selve fortellingen. Snarere tvert om, slikt fargerikt språk og ordspill er med på å berike boka i usedvanlig stor grad. Det er selvsagt en fare med slike »lån» men jeg synes Jo Nesbø skulle vært litt dristigere og ikke holde seg tilbake!
Du kjenner deg altså igjen hele veien, for du kjenner dramaet og hvordan det slutter. Men kulissene er nye. Det forfrisker og skaper noe nytt til dramaet. Dessuten er det svært sympatisk å oppleve at Nesbø skriver en god bok i enhver forstand, at han mestrer det dramatiske spennet som ligger i gamle mester William’s klo, og fyller det ut med egne ord. Etter min mening har Nesbø her åpnet en dør inn til en ny side av sitt forfatterskap. Det skal blir spennende å se om han velger denne eller fortsetter å boltre seg i gørra med Harry Hole. Jeg håper inderlig at han velger denne veien!
For fortsatt ligger det mye der ute. Vi har en Lear – her kan Kurosawas Ran inspirere som fargelerret – eller en farget kommandant blindet av sjalusi – hallo Westemoreland og Irak, og en hel rad av historiske skuespill….. Men hvorfor ikke Ibsen sier noen? Fordi Agatha Christie bli for kjedelig. De innestengte ibsenske salongene har riktignok gode intriger men Jo Nesbøs evne til å lage spenning hører neppe hjemme her.
Mitt kongerike, ikke for en hest, men for flere spenningsfortellinger. Hører du herr mesterforfatter?
