Bjørvika-operaen ti år

Nasjonaloperaen i Bjørvika kan nå runde sine første ti år. Det var i april 2008 at denne operaen ble innviet med en grandios festforestilling som ble overført direkte på TV og med alt som var av fiff fra Europas kongehus på første galleri. Da hadde tankene om en nasjonalopera i eget bygg – som København og Stockholm og på nittitallet meldte Gøteborg og Helsinki seg – vært brennende levende i mer enn femti år mao. så lenge nasjonen Norge hadde eksistert.

Det var det nybygde Nationaltheatret som rundt århundreskiftet 1900 og framover tok seg av de største løftene for operaforestillinger. De største forestillingene ble framført her, eksempelvis Wagner, inntil Operaen kunne rykke inn i Folketeatret i 1956 og formelt erklære Den Norske Opera for åpnet.

Kirsten Flagstad, vårt største operanavn noensinne, ble institusjonens første sjef. I Folketeatret ble det også plass til en ballett.

Men det viste seg fort at lokalene ikke holdt mål. Folketeatret var vår nyeste og største teaterscene til da, bygget for å spille teater for arbeiderklassen. Det sto ferdig på 1930-tallet og hadde stor dreiescene og enormt med lagerplass. Men fasilitetene til garderober og verksteder var det heller smått med.

Tanken om eget operahus vekket til å begynne med stor politisk motstand. Særlig blandt de som tradisjonelt soknet til arbeiderklassen. Opera ble sett på som noe for Frogner-folk der man, som på Nationaltheatret, kunne møtes for å hilse på hverandre.

Men slik ble det ikke. Det viste seg at institusjonen på Youngstorget hadde et bredt nedslagsfelt blandt folk øst for elva. Venneklubben var østkantdominert. Nye holdninger gjorde seg derfor gjeldende og de eneste som paradoksalt snakket om de tidligere tankene var folk i Fremskrittspartiet. De stemte hele veien blankt nei til ny opera og hevdet at rikingene kunne betale selv. De ville overhode ikke bidra med noe og lovte å spise hatten sin når de første behovene for ekstra penger begynte å melde seg.

Men de kom ikke. Partiformann Hagen og frue var til stede på åpningsforestillingen og et bilde av den den nye operaen kom til å pryde partiets programhefte.

Det ble derfor enighet på Stortinget mot Hagens stemmer. En viktig faktor var at en sterk gruppe innen Oslo Arbeiderparti hadde stått meget hardt på tanken om å bygge i Bjørvika og dermed tilføre Oslos eldste bydel sårt tiltrengte ressurser, i første rekke et operahus. Siden ble det mer kålrabi noe som riktignok ikke AP kunne klandres for, men det tar vi ikke opp her.

Det ble derfor ikke spart på pengene og det viste seg seg at det nye operahuset kunne framstå som kanskje verdens flotteste da det sto ferdig, en slags skinnende isbre plassert ut mot fjorden og et blendende samlingspunkt og turistattraksjon for byen. Operaen ble at akkustisk mesterverk med den aller nyeste sceneteknikken – hvor elementene nærmest kunne ‘sveve’ i lufta.

Dette gjorde seg også utslag i publikumstilstrømmingen. Folk fra hele landet strømmet til så å si utsolgte forestillinger, de utenbys bussene parkert utenfor talte sitt tydelige språk. Også utenlands fikk Bjørvika-operaen stor oppmerksomhet. Norge ble et opera-land. De første sesongene sto mange store navn på plakaten, bl.a. Berlin-filharmonikerne og Simon Rattle, Mariss Jansons, Zubin Mehta, Cecilia Bartoli, Thomas Hampson, José Cura…. vi kunne fortsette. Oslo var med ett slag blitt en opera- og konsertby, noe man ikke hoppet over, noe som telte.

Kvaliteten på forestillingene steg tilsvarende. Det skal ikke underslåes at viktig her var en Grorud-gutt som vant seg navn som Europas fremste opera-regissør. Stefan Herheim sto for en kjempeoppsetning av Tannhäuser og videre blandt annet Salome, Lulu, og La Bohème. De fremste suksessene, i hvert fall kunstnerisk, fikk Bjørvika-operaen under årene med Per Boye Hansen som operasjef. Le grand Macabre var eksempelvis et dristig kjempeløft, moderne musikk, i den grad det var ‘musikk’, og spenstig scenografi. Men folk kom, og det sa mye om både Bjørvika-operaen og at det norske publikummet i løpet av relativt kort tid hadde begynt å sette pris på opera, selv de mest ‘uspillelige’ variantene.

Peer Gynt som opera hadde urpremiere, hissig kritisert av stivbeinte tradisjonalister som hadde tredd nisselua godt nedover hodet. Men det var en opera som mange, oss inkludert, likte svært godt.

Vi kan nevne suksess på suksess i alle disse årene. Ikke bare opera, men også dans og konserter.

Bjørn Simensen var sjef på de siste sesongene på Youngstorget og fulgte med over til Bjørvika. Hans entusiasme var viktig. Etter ham fulgte Paul Curran som sjef. I dag er det Annilese Miskimmon som regjerer operaen. Ingrid Lorentzen er en viktig ballettsjef som har betydd mye for kompaniet under de nye forholdene.

Konflikter har det selvfølgelig vært. Det skulle bare mangle i et vitalt og levende hus. Et viktig ankepunkt har vært styringsformen. Regjeringen bestemte seg for å legge seg på en kontinental struktur, noe som brøt tvert med tradisjonene her hjemme. Særlig innen teaterkretser var ramaskrikene store da man fryktet at økonomene ville overta den kunstneriske styringen.

Man det viste seg å gå alldeles greitt i så å si alle år. Grunnen til denne endringene er utvilsomt at myndighetene hadde brendt seg kraftig på de store overskridelsene ved Nationaltheatret bare noen år før der store kunstneriske personligheter hadde kjørt landets nasjonalscene så å si i grøfta med sine egne vanvittige prestisjeprosjekt (Glade Enke og Peer Gynt). Noe slikt ville man forhindre gjentok seg ved det nye praktbygget som hadde en prislapp på noen milliarder oljekroner.

Paradoksalt var den nye styreformannen i Bjørvika Ellen Horn, teatersjefen som var viktig for å få Nationaltheatret på beina igjen i sin tid. Nåværende direktør er tidligere direktør ved teatret.

Vi vil ønske Bjørvika-institusjonen til lykke med jubileet med håp om fortsatte kvalitetssterke forestillinger!