Premiere Nationaltheatret 16.4.2005
Beckett: Vente på Godot, oversettelse: Jan Erik Vold
Toralv Maurstad, Espen Skjønberg, Erik Hivju, Gerhard Bjelland, regi: Stein Winge
Dette er en forestilling det slår gnister av! Beckett blir ikke den samme som han har vært før, og amfiscenen blir definitivt for liten til å romme alle de som nå vil strømme til for å se denne ekstraordinært spenstige forestillingen.
Men vi bare advarer: ikke flytt forestillingen. Den tettheten og nærheten vi opplever på amfi kan ikke oppnås nede på hovedscenen. Spill den så lenge de to gamlingene greier å stavre seg over scenen!
Det vi opplever på amfiscenen med denne forestillingen er nesten for vanvittig til å være sant. Her spilles tre timer Beckett på en slik måte at den setter mer enn merker etter seg, nå kan vi likegodt si ‘Før og etter Beckett med Toralv og Espen’.
Det er ikke å ta for hardt i å si at denne oppsetningen er teaterhistorie i Norge – ja teaterhistorie overhode når det gjelder Beckett. Her har man fått en i utgangspunkt absurd og vanskelig tekst til å framstå som det reneste overflødighetshornet av en festforestilling. Vi frydes hvert sekund og publikum småhumrer mer eller mindre alle de nesten tre timene igjennom. Gapskrattene kommer også, latteren sitter løst i en slik forestilling.
Det er teater som uansett setter deg i godt humør. Hvor absurd det enn høres, nå kan vi si, ‘Gå og se Beckett på amfiscenen og bli i godt humør!’
Hvem skulle trodd dette om en tekst som alltid var ansett som den nesten vanskeligste av alle, som den mest absurde og fjerne av alle teatertekster? Mange har brynet seg på den og atskillige har gått i vannet gang på gang i forsøket på å få noe ut av den. Feilen nesten alle til nå har gjort er å stilisere den, her har de gått den motsatte veien, gjort de to landstrykerne til Beckett til alminnelige litt såre mennesker.
Det må ‘gamlinger’ til for å gjøre teater på denne måten. Denne oppsetningen av Samuel Beckkets Vente på Godot er en sann fest fra ende til annen. Det er i særdeleshet to garvete teaterfolk med mer enn halvannet århundre på baken som står bak.
Det er Toralv Maurstad og Espen Skjønberg det dreier seg om. Hvor utrolig det enn høres, de er henholdsvis 78 og 80 år og leverer skuespillerprestasjoner som de yngre årsklasser må bøye seg i dyp respekt for. Måpende blir vi vitne hvordan de danser, spretter og hopper over scenen som reneste tyveåringer. Her er ingen fysiske hindringer som står i veien. Utrolig å forestille seg at disse to gutta spilte sammen første gangen i 1937, i filminnspillingen av Fant!
Kanskje gjør de noe av det beste de overhodet har gjort på teaterscenen? Hvem hadde trodd dette for bare ti-femten år siden? Bare hvordan det enkelte ganger smeller som reneste mitralijøsesalver i replikkvekslingen mellom de to, imponerende!
Sirkushestene lukter sagmuggen. De vrinsker, knegger, slåss og biter så det er en sann fryd. Bare det lille poenget at de tar seg tid til en Enke-vals midt oppe i all hurlumheien er verdt å få med seg. Det må også tilføyes at Erik Hivju gjør en fremragende rolle som de to landstrykernes motpart, den ‘fine’ mannen monsieur Pozzo. Han spiller iskaldt og enkelt, og bikker så mye mot den ‘gamle’ måten å spille Beckett på at jeg bare ønsket gamlingene tilbake – alene på scene så fort som mulig!
Ingen forkleinelse for Erik Hivjus prestasjon men for meg ble dette en assosiasjon til tidligere tiders ‘uforståelige’ Beckett. Og kanskje var også dette meningen. Kontrasten til spillet til de to landstrykerne er så altfor åpenbart.
Hva handler dette stykket om? Rett og slett ingenting. Det er to menneskers samtaler om alt og ingenting, livets store og mindre spørsmål. De venter på en som kaller seg Godot uten at de riktig vet hvorfor de venter på ham.
Kanskje er det noe i historien om at Godot var den portugisiske syklisten som en gang punkterte i Tour de France…. Beckett skal selv en gang ha sagt at samtalene disse to landstrykerne i mellom var som å høre ham og hans kone den gangen de var internert i Rousillon i Frankrike under krigen. Litt Helan og Halvan er det også her, faktisk er noen av replikkene som klippet ut fra deres filmer.
Slik kan vi gjerne oppleve stykket. For Toralv Maurstad og Espen Skjønberg gir denne ‘meningsløsheten’ en dimensjon og de skaper levende mennesker av kjøtt og blod. Ikke forfaller de til slapstick, de utstyrer personene sine med varme og følelse. Atskillig vemod og sårhet ligger like under overflaten.
Vi må også føye til at den avslappete gjøglergleden til Stein Winge preger oppsetningen. Den er avgjort med på å bringe forestillingen vekk fra det alvorstunge absurde til fantasiens og lekens verden.
Toralv Maurstad spiller dempet i sin tolkning som den noe mer åndfulle Vladimir. Dermed knytter han tilskuerne til seg og overlater de store utbruddene til den enklere rolleskikkelsen til Espen Skjønberg. Men seg i mellom spiller de med fin balanse. Scenerommet, slik det er utformet av John-Kristian Alsaker gir store rom for spenstige bevegelser, det bryter ikke imot illusjonen av å være ved grøfta på en landevei i et landskap. Heller ikke det losslitte treet av tydelig jern bryter mot dette.
Også et pluss: programmet er å få kjøpt til litt mer enn vanlig pris, det vil si femti kroner. Men det inkludere hele teksten i Jan Erik Volds nyoversettelse og det til en pris langt under det du normalt får Beckett for i bokhandlene.
Jubileumsår for nasjonen og Peer Gynt til tross: dette er definivitvt årets teaterforestilling. Løp ned billettlukene!
Etterord 19.4.: Det tok en dag med billettlukene åpne etter premieren. Så var oppsetningen utsolgt ut sesongen. Stykket settes derfor opp igjen i september med 14 nye forestillinger.
