Grand suksess

Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 7.9.2013, Ligeti: Le grand Macabre, Med: Thor Inge Falch, Tone Kummervold, Amelie Aldenheim, Ketil Hugaas, Frode Olsen, Hege Høisæter, Eir Inderhaug, David Hansen, Marius Roth Christensen, Ole Jørgen Kristiansen, musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, regi: Alex Ollé (La Fura dels Baus) i samarbeid med Valentina Carrasco 

Jeg nøler ikke med å si at dette er noe av det aller største som har skjedd på Bjørvika-operaens scene siden åpningen i 2008. Tross en uvanlig flott Tannhäuser for noen år siden mener jeg denne forestillingen plasserer seg som den viktigste til nå. Det sier i grunnen alt.

Det ble dermed mer enn full klaff for den nye operasjefen Per Boye Hansen i hans første egentlige premiere som operasjef i Bjørvika.

Det er litt av et vågestykke å sette opp en samtidsopera som dette i Bjørvika. Ligetis Le grand Macabre ble pepet ut ved urpremieren i Stockholm for noen år siden. Ligeti arbeidet da på musikkhøyskolen Edsberg. Siden omarbeidet han den kraftig og det egentlige gjennombruddet for den kom på Salzburg-festivalen på slutten av 90-tallet. 

Ligetis musikk er i tillegg ikke den mest tilgjengelige for å si det slik. Og Le grand Macabre er heller ingen tradisjonell opera med faste avgrensete arier, resitativ eller orkesterscener. Snarere går den inn i det surrealistiske teateret med burleske virkemidler og nærmest happening-liknende scener. Men samtidig ser vi hvilke klare fordeler samtidsmusikk har når det gjelder å skape en helhetlig forestilling hvor du ikke er bundet av rammer. Man får fram et uttrykk som ikke er mulig hos eksempelvis en Mozart.

Å sette opp en slik opera i Bjørvika kan i utgangspunktet tolkes som et eksperiment. Men det kan også sees på som en stadfesting av at i løpet av de fem årene vi har hatt det nye operahuset har publikum ikke bare entuasistisk slutte opp, det har også vist seg å være klar for større utfordringer enn La Boheme og Flaggermusen.

Utfordringen med Ligetis Le grand Macabre ligger ikke først og fremst i musikken – eller lydbildet for å si det slik – men i selve formen. Ligeti har valgt en slags surrealistisk form, lånt sterkt av teatrets virkemidler og forestillingen hviler på de teatrale scenene vi opplever fra scenen. Slik sett blir dette noe langt mer enn en opera, det blir en slags absurd sceneforrestilling, noe som i utgangspunktet mer hører hjemme på Black Box på Grünerløkka enn for fullt symfoniorkester, bruk av storslåtte scenedekorasjoner og flotte kostymer i Bjørvika.

Fortellingen, i den grad man kan si det er noen fortelling, skal skildre et samfunn på randen til apokalypse, utslettelse. Inn og ut av scenen vandrer merksnodige og uvanlige personer. Fortellingen kan sies å være inspirert av maleren Pieter Breughels (ca. 1525–69) groteske bilder, særlig av hans Dødens Triumf eller Hieronymus Bosch‘ Lystenes hage. Ligeti bruker de groteske situasjonene som Brueghel avbilder. I det som er av tekst går det hele tiden igjen referanser til Brueghel-land. 

Musikken eller lydbildet er burlesk og humoristisk og sterkt forankret i bruk av en sterkt forsterket slagverksgruppe. Vi hører ting vi aldri har høtt før i et symfoniorkester, bilhorn, metronomer og sirener. Av og til hører du også Ligetis bølgende og glidende clusterklanger slik vi også husker fra Romodysse-filmen hvor Stanley Kubrick brukte hans orkesterverk til å lage et stemningsbilde fra det ytre rom.

Det er et stort og dristig skritt å framføre en opera som dette, endog for et publikum i et land som ikke har hatt fast operahus i mer enn fem år og fast operascene i knapt femti. Men det holdt. Det var en seier, en triumf! Vår begeistring for hva vi fikk oppleve skyldes ikke minst at vi fikk en lengre entusiatisk forhåndsomtale fra en av operaens ansatte som vi har kjent i flere tiår og har en viss tiltro til i så måte. Vedkommende snakket overbegeistret om det vanvittig flotte som var i ferd med å utvikle seg nede i Bjørvika. Og det var mer enn riktig!

Den nye operasjefen Per Boye Hansen opplevde denne operaen den tiden han var en av topplederne – direktør – ved Komische Oper i Berlin. Han visste derfor hva han gikk til. Ubeskjedent utroper han Ligetis operaverk som en av de viktigste samtidsoperaene de siste tiårene. Men dette sier og skriver vi i en tid før Stockhausens hovedverk, den over 30 timers operaen som tar utganspunkt i hver ukedag, har fått anledning til å folde seg ut for alvor.

Ligeti bruker altså en libretto som består referanser til Brueghel-bildet. Menneskeheten står foran utslettelse, døden venter oss og i denne situasjonen sveiper vi innom vår sivilisasjon eller vårt levesetts mange bisarre situasjoner for å si det slik.

Under dette ligger en besk samfunnskritikk. Det er vår sivilisasjon med alle sine brutale utvekster som får unngjelde. Ligeti opplevde selv at nesten hele hans familie ble utslettet i de nazistiske dødsleirene. Etter krigen opplevde han ‘folkedemokratiet’ Ungarn og gjorde seg sine erfaringer med et autoritært regime også her.

Selv en rask visitt til vår hjemlige valgskamp er lagt inn: Ole Jørgen Kristiansen leser høyt fra Fremskrittspartiets program om finansiering av kultur.

Dukken Claudia er det sentrale scenografiske elementet. Hun er i kjempestørrelse og lyset og effektene avslører henne av og til også som skjellett. I Claudia finnes det åpninger og hull hvor folk kryper ut av eller forsvinner inn i. Spennende! Mot slutten tar det helt av. To av de medvirkende forsvinner opp mot snorloftet (deres ånder?) i et skylag. Så inntreffer videosnuttene og lyset som i fellesskap skaper en symfoni av vanvittig flotte inntrykk, mens dreieskiva beveger seg sakte og Claudia skifter farge og utseende. Dette var utvilsomt forestillingens høydepunkt. Det er slike øyeblikk du opplever det nesten overjordisk vakre – selv til et tema som dette – og du ikke kan unnlate å bli slått av det du opplever fra scenen.

Det er det spanske instruktør/scenograf-teamet La Fura dels Baus som står bak dette. Her står instruktør og scenograf sammen med videoskaper, lyssetter og kostymemaker. Dermed får de skapt en helhetlig forestilling. Det er til stor grad deres fortjeneste at dette har blitt den forestillingen det er blitt.

Det er nyttesløst å skrive om de sanglige prestasjonene i en opera som dette. Men det er umulig å komme unna Eir Inderhaugs vanvittige arie-monolog som PST-sjefen Gepopo. Hun er blitt en slags internasjonal førstetolker av nettopp denne rollen. Før sommeren sang hun den i Berlin og skal senere med den til København. Også Hege Høisæter som overkåt furie må framheves, først og fremst for sin gestaltning. Tøff innsats!

Det er selve framstillingen, gestaltningen, som er det viktigste ved en opera som dette. I tillegg kommer noen vanvittig krevende partier for stemmen hvor sang i utgangspunktet ikke er hva det dreier seg om. Snarere uttrykk. Derfor nevner vi at Thor Inge Falch og Ketil Hugaas er blandt de som gjør sterkest inntrykk.

Blårussen i NSB/Jernbaneverket har latt seg smitte av den sterkt smittsomme barcode-syken (de skal bygge nytt og moderne inne i Østbanebygget….) og har nå fjernet alle steder i den gamle jernbanebygningen hvor det var mulig å ta seg et glass for å komme nedpå etter en forestilling i operaen. Derfor ble vi tvunget til lang ventetid på offenlig kommunikasjon. I Bjørvika-områdets støyrike av hurtigpasserende privatbiler på høyt turtall lot vi oss ikke denne gangen affisere av det som til daglig ergrer oss. Det vi opplevde fra scenen denne lørdags ettermiddagen var desto mye sterkere og mer berikende. Vanligvis står vi på denne plasen med hodet brusende av vakker musikk vi nettopp har hørt. Ikke denne gangen. Nå var det selve opplevelsen, det å bli satt ut av en forestilling til de grader som nå, opplevd at vår verden blir satt på hodet, at vi overveldes av inntrykk som ikke kan beskrives – det er rett og slett nesten ikke til å fatte.

Grand suksess!