Premiere Gøteborg-operaen 29.3.2003 Wagner: Tristan og Isolde, Tristan: Thomas Sunnegårdh, Isolde: Kirsi Tiihonen, Kung Marke: Magnus Baldvinson, Mats Almgren, Brangäne: Irma Mellergaard, Kurwenal: Mats Persson, Melot: Peter Arnoldsson, En herde: Ingemar Andersson, En styrmann: Jonas Landström, Dirigent: Patrik Ringborg, Regi: Philipp Himmelmann
Grått over grått, alt er totalt grått, dekorasjon, kostymer, sminke, endog lys i gråstenk og grå munkekapper over sæggete bentøy.
Tristan og Isolde er den fjerde Wagner-operaen den driftige Gøteborg-operan setter opp etter at det nye operahuset stor ferdig for få år siden. De kan telle tre strake suksesser, men med den fjerde blir det litt mer tvilsomt.
For med denne oppsetning har vi klart fått illustrert hvor mye rammen – i dette tilfellet scenografien, kostyme og lys – har å si for en dramatisk oppsetning. Det går i grått fra start til mål. På skipet på vei til Cornwall er det grått gråvær over grå seil, men unntak av gelenderne som skal illustrere det misforståtte i en osean-damper (tidmessig neppe korrekt), borgen til onkelen Marke er i grått og borgen til Tristan i Bretagne er i grått livet opp med litt svart.
Selv personene er innhyllet i grått, som munker beveger de seg over scenen og er knapt til å kjenne fra hverandre. Hvilket kan være et problem, hvem er riddere og hvem er venn og hvem er fiende?
Denne gråheten kunne faktisk være i stand til å strupe hele forestillingen. For regien har også vært under innflytelse av det gråe, her er lite som peker i retning av bevegelse utover det statiske. Det er lite som gir liv og spenning til scenene. Så håpløst blir det at Thomas Sunnegårdh må redde seg med melodramatisk pantomimespill, som en Valentino opptrer han med skjærende grimaser i tredjeakten.
Det som redder forestillingen er musikken. Lite kan ødelegge komponistens dramatiske fire og en halv times musikk til det dramaet som skal utfolde seg på scenen. Og den blir praktfullt ivaretatt av operaens orkester som i dirigenten Patrik Ringborg har fått mannen som i første rekke redder denne oppsetningen fra å bli katastrofe.
Dernest har vi de solistiske prestasjonene. Thomas Sunnegårdh har vist sitt mesterskap på denne scenen tidligere og har etterhvert fått en internasjonal karriere som heltetenor. Men sterkest inntrykk gjør Kirsi Tiihonen i avslutningen med Mild und leise og sørger for at forestillingen når en dramatisk reisning i sitt sluttpunkt.
Med dette partiet sørget hun for at forestillingen maktet å gjøre et sterkt inntrykk. Også de øvrige rolleinnehaverne sto for utmerkete prestasjoner. Desto merkeligere er det da at operaen bommer så totalt på ansvarlige for regi og scenografi. Men det er kanskje en internasjonal trend akkurat nå at alt skal skje i asketisk grått med rolleinnehavere overlatt til stum-filmens melodramatikk?
Wagner skrev denne operaen på 1850-tallet. Han var selv på den tiden blandet inn i forholdet med Mathilde von Wesendonck, gift med en mesen som ga ham husvære og muligheter for sin dramatiske skapervirksomhet. Det var også i denne operaen han innførte den berømte spenningsakkorden som noen tiår senere førte til oppløsing av det tonale tonebildet.
Denne akkorden lager en underliggende spenning hele operaen i gjennom. Uforløst blir dramaet liggende helt til slutten. Såpass hadde i hvert fall den ansvarlige instruktør fått med seg at Kirsi Tiihonen i Mild und leise var i stand til å løfte denne forestillingen til et sluttpunkt.
Det var ingen norske sangere på scenen i denne oppsetningen hvor vi finner svenske, danske, finske og islandske navn. Men et besøk ved denne operaen er alltid velkomment.
Bare de ansvarlige hadde latt seg inspirere til å tenke i mer enn i grått!
