Edvard Grieg: Klaverkonsert nr. 2 h-moll, skisser
Einar Steen Nøkleberg – klaver (Naxos)
Heisan! Skrev ikke Grieg bare én klaverkonsert – nemlig den uutslitelige og aldri inntil kjedelige a-mollkonserten?
Riktignok, men i lyset av suksessen fra denne bestilte forleggeren konsert nr. 2. Grieg lovet ingen ting, og noen ny konsert ble det heller ikke.
Skissene til h-mollkonserten foreligger nå som de er skrevet, uten danderinger eller tenkte attpåklatter i Einar Steen Nøkleberg‘s Grieg-serie på Naxos. Og godt er det, for disse små anstrøkene av noe som var tenkt større, er ikke annet enn hva de gir seg ut for å være. Bedre med disse små skissene framfor noe som kunne vært verre: en komposisjon presset fram av forleggerens ønske om fortjeneste – noe som også ville hatt ødeleggende effekt for den virkelig gode konserten han skrev.
Vi vet ikke om Grieg orket å fullføre noe han følte ville bli en dårlig komposisjon. Kanskje mente han at hans åre var rent tom for de store verk som han uttrykte det (noe som slettes ikke stemmer, strykekvartetten og andre verk motbeviser dette ganske overbevisende).
Vi vet heller ikke om det hadde blitt noe ut av disse snuttene. Bare en knapp fjerdedel av de knappe fire minuttene med skisser vi blir presentert, er av en slik art at de får øret til å stusse, men til gjengjeld er de både spenstige og stimulerende. Og det er disse som gir fantasien næring.
Det er noe i disse riffene som både peker mot det store formatet og som avgjort er bra, meget bra!
Det overlates til CD-lytteren å skape resten: en reise inn i Griegs verden.
Fantasien hos denne nyfikne tilhøreren satte faktisk i gang noe mer: nok til å dandere inn både orkesterpaljetter og følge temaenes videre utvikling.
Et av motivene er spennende: en huggende danserytme, typisk for Grieg, og minner mye om hallingen i a-mollkonsertens tredjesats.
Et annet tema peker inn i vårt århundre. Vi hører tydelig hvilken arv Bela Bartók bar på.
Resten av pastisjene flater ut, kanskje utenom en rask oppbygging hvor vi aner at vi nærmer oss første eller tredje sats avslutning.
Han kom ikke videre med skissene, og de eksisterer i for korte utdrag til at det er mulig å se noen helhet i dem.
På sett og vis kan man kanskje beklage at Grieg ikke hadde midi’en og datamaskinen til rådighet på sine reiser til Europas storbyer som feiret konsertpianist.
Kanskje likevel greit at komponisten bak den mest spilte klaverkonsert som noengang er laget, lot det bli med dette. Skissene til h-mollskonserten indikerer ikke at noen ny suksess-konsert var i ferd med å bli unnfanget.
Men artig var det å sette fantasien i sving med å forestille seg hva dette kunne bli!
Det kan jo også være noe av gleden.
